Når søsteren trenger mest, hvem ser da lillebror?

I «Unik. En del av mitt hjerte» er det Koda som forteller. Siri Stray gir liv til søskenperspektivet mange familier kjenner igjen, men sjelden leser om.

Storesøster Kose har en funksjonsvariasjon og trenger mer hjelp og oppfølging enn andre barn. Det er lillebror Koda som forteller historien, både i debutboka «Unik. Historien om Kose» og i oppfølgeren, som utgis på Forlagshuset Publica medio oktober. Begge bøkene stiller i bunn og grunn det samme spørsmålet, nemlig hva som skjer med barnet som havner i skyggen. I den nye boka møter Koda i tillegg følelser som sinne og sorg, når familien opplever å miste noen de er glad i.

– Jeg ble spesielt opptatt av søskenperspektivet, forteller Stray. – Hvordan er det å være barnet som kanskje forstår at mamma og pappa må bruke mye tid på søsteren din, samtidig som du selv trenger dem? Når ett barn i en familie trenger mye hjelp og oppfølging, kan søsken bli veldig flinke til å forstå hvorfor foreldrene må prioritere som de gjør. Men det at et barn forstår, betyr ikke nødvendigvis at det ikke er vanskelig, sier Stray. – Jeg ønsket å gi plass også til de følelsene: kjærligheten til søsteren sin, men samtidig frustrasjonen, savnet eller behovet for selv å bli sett.

Fra sengekanten til bokhylla

Interessen for temaet er ikke ny hos forfatteren. Siri Stray er fagutviklingsvernepleier i Bærum kommune og musikkinstruktør ved Dissimilis nasjonale kompetansesenter, og har brukt nesten 20 år på å møte familier der ett barn trenger mer enn søsknene. Bøkene om Koda og Kose begynte som godnatthistorier hun fortalte sine egne barn, om toleranse, inkludering og det å møte mennesker med nysgjerrighet og varme. Etter hvert vokste det fram et helt univers rundt karakterene, og historiene ble til debutboka «Unik. Historien om Kose».

Alvorlig tema, varm fortelling 

Der debutboka handlet om hverdagen i familien, tar oppfølgeren steget videre og gir Koda vanskeligere følelser å bære på. Stray ønsket å skrive om sorg på en måte barn kan kjenne seg igjen i.

– Ikke bare sorgen etter å miste noen, men også de små og store tapene og følelsene vi kan møte gjennom livet, sier hun.

Selv om temaene er alvorlige, understreker forfatteren at hun først og fremst har villet skrive en varm familiehistorie.

– Det er mye kjærlighet, humor, fantasi og håp i boka, sier Stray.

Sangene som når fram der ordene ikke strekker til 

Det som skiller denne fra mange andre barnebøker, er det musikalske universet som følger historien. Stray har videreutdanning i musikkdidaktikk, og i arbeidet sitt som vernepleier har hun mange ganger sett at musikk kan nå fram der ordene ikke helt strekker til – en erfaring som har gitt boka sitt eget musikalske univers, med originale sanger leserne kan lytte til underveis. Flere av ideene til sangene har oppstått på jobb eller i forbindelse med arbeidet hennes.

– Noen ganger er det vanskelig å finne de riktige ordene. Da kan en historie eller en sang være et annet sted å begynne, sier Stray. – Det er kanskje nettopp det jeg ønsker at Unik skal være: ikke en bok som forteller barn hva de skal føle, men en bok som gjør det litt lettere å snakke sammen om det de faktisk føler.

Ikke sant, men likevel ekte 

Selv om karakterene og historien er oppdiktet, er følelsene og problemstillingene hentet fra virkelighetens familieliv.

– Jeg bruker ikke historiene til enkeltmennesker jeg har møtt i jobben, forklarer Stray. – Det jeg tar med meg, er heller erfaringene og spørsmålene arbeidet har gitt meg: Hva skjer når et barn føler seg oversett? Hvordan kan vi forstå atferd i stedet for bare å reagere på den? Hvordan snakker vi med barn om noe vi voksne selv synes er vanskelig? Og hvordan kan musikk og historier hjelpe oss når ordene blir for små?

En bok som også er ment for voksne 

Målgruppen er barn og familier, men Stray håper boka også kan finne veien til skoler, barnehager og fagpersoner.

– Mitt største ønske er at historien kan åpne noen dører til samtaler som ellers kan være vanskelige å begynne på, sier hun.

Forfatteren, som nylig ble omtalt i fagbladet Fontene, har ingen planer om å legge ideene på hylla med det første.

– Jeg har nesten alltid et eller annet prosjekt på gang, sier Stray, som skriver stadig nye historier og ny musikk. – Felles for det meste jeg lager, enten det er bøker, musikk eller foredrag, er egentlig det samme ønsket: å skape litt mer rom for de samtalene vi ikke alltid vet hvordan vi skal begynne, og bidra til et samfunn med litt større plass til forskjellene mellom oss. Vi er alle unike, akkurat slik som vi er.

Marie B. Gulbrandsen