Ann Kristin Søberg-Lindstrøm
Bekjennelser
På bordet foran meg ligger Ann Kristin Søberg-Lindstrøms diktsamling «Bekjennelser». Hun forteller selv at diktene og de få prosastykkene er skrevet i en unntakstilstand. «Tittelen spiller på alt vi skjuler, både for oss selv og for hverandre», skriver hun på omslaget.
Dikt av det formatet Søberg-Lindstøm presenterer skal helst ha en dybde; gjerne langt inn i det psykologiske – og kanskje en gang å vite om det – får hun dette frem i diktet «Nytt liv». Her heter det:
«Kjære barn/Vesle kropp/Hvil nært og krev/Kan hende du aner det/I din varme, myke bomullsverden/at det er du som bærer meg.»
Her rører Søberg-Lindstøm ved det helt nære; det som må oppleves for å forstå at mellom mor, far og barn ligger det et usynlig nett spunnet av kjærlighetens tråder. «...at det er du som bærer meg.» Her ligger hemmeligheten.
Og slik kan hvert dikt analyseres opp og ned, frem og tilbake. Diktet «Kjære» er nesten klarere og tenderer mot noe de aller fleste mennesker kjenner, kjærlighetssorg. Søberg-Lindstøm skriver:
«Du er altfor ofte/i drømmene mine/til at du ikke finnes.»
Det er litt snert i dette som får leseren til å tenke og til å tenke videre. Det må være noe av hensikten med lyrikken. I Søberg-Lindstøms dikt og prosa er det både refleksjon og dybde. Det krever sin leser å følge med «på lasset».
Og så er det håp i «Bekjennelser». Håp som gjør at leseren kan kjenne seg igjen; og ikke minst er det avgjørende for forståelsen av lyrikken. Den som tør og vil, har mye å hente i Søberg-Lindstøms dikt.
Jørn-Kr. Jørgensen