Marie og hennes elsker (jakten på mitt opphav) - Jahn Otto Johansen - Aschehoug 2017
”De gamle er eldst”, heter det. Og det slår sjelden feil. Den gamle journalisten, redaktøren, forfatteren og NRK-høvdingen, Jahn Otto Johansen, er ute med en splitter ny bok i høst. ”Marie og hennes elsker” heter årets bok med undertittelen ”Jakten på mitt opphav” – rykende fersk fra Aschehoug & Co.
Johansen har skrevet bindsterke verk om sitt liv tidligere – hvem husker ikke bøkene hvor han forteller fra sitt liv i utlendighet, og hvem erindrer ikke hans tre direkte selvbiografiske bøker hvor han forteller om korrespondentens hverdag og om ”hundretusen” små og store opplevelser fra et langt liv i journalistikkens tjeneste, i tillegg til en oppsjø av bøker om mat, kunst og kultur. Jahn Otto har formidlet det til oss alt sammen – språklig sikkert, elegant, fengslende og lesverdig.
Denne boken er annerledes. Helt annerledes. På 180 små boksider presenterer han oss for sin slekt og deler av sin familie, og borer dypt ned i det som blir en side av en familiekrønike de fleste andre knapt nok tør røre ved. Det er for vondt, og det er for vanskelig. For flaut. Og for pinlig.
Men nei. Jahn Otto griper fatt i det, og delvis sammen med sin bror, Per Ole Johansen, dykker han ned i arkivene og graver frem den ene overraskelsen etter den andre. Alt er ikke like smigrende og flatterende, men det er ærlig – og det er Jahn Ottos (og Per Ole og søsterens, moren og særlig farens) livshistorie. Den står fjellstøtt på egne bein, og Jahn Otto tar leseren med inn i de innerste irrganger til kirker og bedehus, til mormonernes Salt Lake City (hvor det ikke mangler på ekteskapstilbud), til arkiver og steder og plasser på jakt etter hvem som var hans farfar; en mann det sjeldent eller aldri ble snakket om i hans barndomshjem i Porsgrunn.
Det hele kan i utgangspunktet virke nesten uoverstigelig. Men Jahn Otto har drevet sitt eget etterforsknings- og detektivarbeid bedre enn noen politimann, og med litt flaks underveis, fant han ut hvem som var hans kjødelige opphav. Ikke uten smerte, og ikke uten tårer. Men nå er mannen – farfarens – identitet kjent. Maries elsker er avslørt, og Jahn Otto gjør det elegant og helt uten fordømmelse. Det tjener han til stor ære.
Boken er skrevet nesten som en kriminalroman, og leseren får svaret på en av de siste sidene. Men det har ingen hensikt å kikke for å få svaret. Man må lese hele boka, og glede seg over Jahn Ottos engasjement og fortellerglede. Også den står til en – 1 – blank.
Bøker som dette bør leses for det de er; et ønske fra forfatteren om å vite mer om deg selv, om sin identitet, for å få et tryggere liv og for å få vite ”hvor en kommer fra”. Jahn Otto gjør det på sin måte.
Jørn-Kr. Jørgensen