Holocaust i Norge

I disse dager foreligger Bjarte Brulands 846 siders bokverk med tittelen «Holocaust i Norge». Dette er trolig den grundigste fremstillingen av arrestasjonen og drapet på de norske jødene under 2. verdenskrig. Selv om jødearrestasjonene siden 1945 er omtalt i svært mange bøker, er dette en fremstilling norsk bokverden ikke har sett maken til tidligere. Det er bare å la seg imponere, og imponere igjen. Riktignok har forfatteren brukt 20 år på denne boka, men det er blitt en fremstilling som står til 1 – EN – blank! Boken er gitt ut av Dreyers forlag i Oslo.

Jeg ble sittende en ettermiddag, en kveld og en natt å lese denne boka. Bla frem og tilbake i sider, referanser, tabeller, navneregister og litteraturhenvisninger. Alt korrekt – tilsynelatende – fremstilt, og vitenskapelig gjennomført. I 5-tiden drakk jeg min siste kopp kaffe, og var gjennomsliten av Holocaust. Men jeg var også kommet nærmere kunnskapen og essensen av det som trolig er norsk historiens største folkemord – drapet på nesten 600 norske jøder som ikke hadde gjort noe annet «galt» enn at de var jøder; barn, voksne, kvinner, menn.. Ingen ble spart, ingen hensyn ble tatt. Forakten var totalt og fullstendig, og friheten ble til slutt gasskammeret for de fleste, rent bortsett fra det ytterst få som overlevde og kunne fortelle om uhyrlighetene.

Holocaust tok alt fra jødene. «Jeg mistet min jødiske identitet i Auschwitz», sa Kai Feinberg – en av de overlevende – i et intervju med undertegnede for noen år siden. «Jeg overlevde fordi jeg levde etter en omskrivning av den gylne regel: «Vær mot andre slik du vil at andre ikke skal være mot deg». - «Slik var det. Vi ble som dyr».

Og det er denne «Holocaust» Bjarte Bruland ruller opp for sine lesere. Ord for ord, setning for setning, side for side. Episoder fortelles, bakgrunnen for det hele skisseres – alt leder frem til 26. oktober og 26. november i 1942 da det nazistiske statspolitiet sammen med representanter for det øvrige politiet, Quislings hird og andre, gikk til aksjon mot de norske jødene. I oktober mot barn og kvinner, i november mot unge og voksne menn. Til og med på sykehus ble jøder hentet og fraktet avsted. Det er et utrolig scenario.

Ferden gikk med slaveskipet «Donau» til det tyskokkuperte Polen, til havnebyen Stettin, og videre med tog til Auschwitz. Der foregikk seleksjonen – utvelgelsen. De aller fleste ble sendt rett i gasskammeret. Noen få menn ble satt i hardt slavearbeid, resten ble drept – 1. desember 1942 var de døde og ble brent på åpen mark – fordi krematoriet ikke var bygget – og gravlagt i massegraver under trærne i Birkenau.

Historien om Holocaust i Norge er fortalt på mange måter. Bjarte Bruland har gitt oss en meget god fremstilling i sin bok som bør bli både pensum i skolen, på universiteter og høgskoler, på Politihøgskolen – ikke minst – og på læreanstalter over det ganske land. Men fremfor alt bør Ola og Kari Nordmann lese denne boken, og den bør deles med de unge; med dem som vil og kan og som skal føre verden videre. Den nazistiske jernhæl og ideologi er den største trusselen i Europa i dag – og vi ser til stadighet at Adolf Hitlers tilhengere fremdeles marsjerer. Den beste måten å stoppe dette på, er ved kunnskap. Kunnskap om Holocaust, kunnskap om den nazistiske ideologi – og om de ødeleggelser prinsippet om forakt for svakhet medfører. Jeg nøler ikke med å kalle det kriminelt.

Det lar seg aldri gjøre å bortforklare den nazistiske ondskapen.

Bjarte Bruland – som til daglig er direktør for Det jødiske museet i Trondheim – har gitt interesserte en gullgruve å øse av, et bokverk som vil bli stående, et kildeskrift og en veiviser til forståelse.

Takk skal du ha, Bjarte Bruland!

 

 

Jørn-Kr. Jørgensen