St. Olav-komplekset av Arild Rein.
Det er åpenbart at Arild Rein har komplekser å bearbeide med romanen St. Olav-komplekset. Det er en usammenhengende smørje fra begynnelse til ende. Dessverre.
ANMELDELSE:
Fritz Hellman befinner seg i Australia og blir temmelig overrasket når en tekstmelding tikker inn på telefonen hans: Faren er død. Liket av faren befinner seg hjemme i Stavanger, en by Fritz flyktet fra for mer enn 20 år siden. Han har lite til overs for Norge, innbyggerne innbefattet, men reiser motvillig til hjemlandet for å innkassere arven etter sin "gamlingen".
Så langt, så godt. Det viser seg at Fritz er en type som gir blaffen i det meste. Han går på dop, han smugler dop, han banker opp folk mot betaling, han knuller det meste som holder 37 varmegrader, og han oser av forakt overfor samfunnet og sine medborgere. Kort og godt er han en avskyelig fyr, som det egentlig ikke er spesielt trivelig å bli "kjent med" i romanen.
Arild Rein fører pennen på en god måte. Metaforbruken er variert og treffsikker. Noe av handlingen gir mening, men drukner dessverre i alt det meningsløse. Dialogene blir alt for kjappe og vanskelige å følge med i, men til gjengjeld øker det lesehastigheten slik at det blir enklere å komme gjennom alt vissvasset som skjer i boka. Når det håndgripelige går over i overtro blir alt sammen egentlig bare tøys, og man sitter igjen med en følelse av å ha kastet bort tiden. På en terningskala fra en til seks blir dette en temmelig soleklar toer. Skygg banen!
Gert Olsen