På eksotiske reiser til andre verdensdeler og under møter med fremmede kulturer, for eksempel Latin-Amerika og etterkommerne av Mayaindianerne, bruker vi alle våre tildelte sanser for det de er verdt. Imidlertid kan det hende at en hjerneforsker samler med seg mer inntrykk fra mellommenneskelige relasjoner enn de fleste av oss. I reiseromanen ”Lykkemedisin” er det så vel lykkejegeren som vitenskapsmannen Pål Kvello (f.1975) som er på farten.
- Idéen til boken fikk jeg ved å blande jobb og fritid. På jobben studerte jeg hjernens funksjon, og på fritiden skrev jeg ned minner fra en reise gjennom Latin-Amerika i 2001. Denne kombinasjonen ga meg inspirasjon til å skrive en bok som på en enkel og spennende måte skulle formidle det nevrobiologiske grunnlaget for menneskelige sinnstilstander som blant annet smerte og behag. Reisen i Latin-Amerika skulle brukes som en ramme for historien. Siden sjangerblandingen ble utfordrende, valgte jeg å nedtone det rent faglige og skrive en roman som i sin grunneste forstand handler om Gunnar og Jonny på reise gjennom Latin-Amerika i søken etter lykken. De blir kjent med den klassiske mayakulturen og roter seg inn i dagens storbyslum, fristes av eksotiske kvinner og menger seg med andre eksentriske lykkejegere. Det hele gir næring til sterke emosjonelle prøvelser, og når alt ser som mørkest ut, begynner hemmeligheten bak et lykkeligere liv å åpenbare seg, sier Kvello.
I sin dypeste forstand handler fortellingen om mennesker som forlater livets bærebjelker og roter forvirret rundt om i medisinskapet på jakt etter lykkepiller. Mange av pillene gir en følelse av lykke, men bare midlertidig, og mange av dem har sterke bivirkninger. Kun en medisin har langvarig effekt uten bivirkninger, men den finner man neppe i medisinskapet.
- For Gunnar og Jonnys del er alle reiseopplevelsene deres, fristelsene og misbruket av narkotika som lykkepiller å regne. For Gunnar er det to bærebjelker i livet: hans kreftsyke bestefar og kjæresten Anna. Idet de forlater ham, raser verden sammen. Imidlertid klarer han gjennom erfaringene fra turen og egen refleksjon å finne starten på en ny og mer stabil vei mot et lykkeligere liv, fortsetter Kvello.
Forventningene om å finne nøkkelen til en slags evigvarende euforisk lykkerus faller imidlertid i grus. I boken trekkes det sammenligninger mellom menneskets og bananfluens leting etter den evige kjærligheten. Det tilsynelatende bisarre fellestrekket mellom dem ligger i den frie viljen.
- Jeg skal ikke gå for langt inn i denne kuriositeten bortsett fra det faktum at bananfluene har fri vilje, samt at de med stor utholdenhet bedriver en ganske kompleks ”kjærlighetsdans” for sine utvalgte. Det viktigste budskapet til leseren er at lykken ligger i evnen til å kontrollere sine egne tanker og styre dem i riktig retning. For folk flest kan opplevelsen av virkeligheten i vesentlig grad fortone seg slik man velger å tenke om den, sier Kvello.
- Blir meningen med det omtrent det samme som i ordtaket ”Det dreier seg ikke om hvordan vi har det, men hvordan vi tar det”?
- Ordtaket har noe ved seg, men det legger feilaktig mye vekt på menneskets evne til å håndtere sine sanseinntrykk. Jeg ville omformulere det ved å hevde at det dreier seg både om hva vi sanser, og hva vi gjør med det vi sanser. Hjernen modifiserer sanseinntrykkene våre for å sette dem inn sammen med tidligere lagrede sanseinntrykk på en meningsfull måte. Denne prosessen kan vi til en viss grad påvirke aktivt og det resulterer i hvordan vi har det, eller hvilket nivå av lykke vi befinner oss på. Forskning viser at enhver person har et grunnivå, eller en slags standardverdi, av lykke som man alltid vil komme tilbake til etter en tragedie eller en suksess. Men gjennom en lengre prosess kan man ved aktiv innsats trene seg opp til et høyere grunnivå. Det finnes ingen snarveier, forklarer Kvello.
Målgruppen for boken er mennesker i alle aldre som liker å gruble litt rundt tilværelsen. Den kan leses på to nivåer: som ren underholdningslitteratur, eller med et dypere blikk på det som ligger mellom linjene. Mye er selvopplevd, men innholdet er endret for å skape en rød tråd i fortellingen. En tilsvarende frihet har han ikke i sitt virke som forsker.
- Jeg ser ingen store kontraster mellom forfatteren og forskeren i meg, snarere en forlengelse. Også på jobb er det viktig å kunne skrive interessante historier. Imidlertid kan vi ikke i vitenskapen modifisere informasjonen for å lage en god rød tråd. Vi må heller tilpasse den røde tråden for å framstille informasjonen i en ny og spennende sammenheng, utdyper Kvello.
Han beskriver seg selv på følgende vis:
- Jeg er en tankefull, glad fyr som har lært mye gjennom prøving og feiling. Jeg tar sjanser, liker å gå egne veier, gjerne enkelte omveier, og tenker litt ekstra, noen ganger litt for mye. Jeg elsker naturen. Jeg har drevet mye med idrett og kunst. Hovedidretten min var turn. Av kunst har jeg hovedsakelig drevet med tegning og maling. Jeg trives best når jeg er i ferd med å lage noe sjokkerende godt, avslutter han.
Pål Kvello bor for tiden i Trondheim, men er oppvokst i Hommelvik, to mil øst for byen.
Christian W. Holst