Skriver seg gjennom sorgen

Hvem skal huske barndommen din, når begge foreldrene er borte? Det spørsmålet ligger som en understrøm gjennom Gunnar Jakobsens nye diktsamling «Jeg prøver så godt jeg kan», som denne høsten gis ut på Lyrikkforlaget.

Diktsamlingen er en blanding av splitter nye tekster og dikt Jakobsen skrev for mange år siden. Rett før jul i fjor bestemte han seg for å samle diktene han selv syntes holdt mål, og sende dem til et forlag. Svaret fra Lyrikkforlaget var positivt, og nå er resultatet klart for lesere.

 

Sorg og frihet i samme åndedrag

Kjernen i tekstsamlingen er tapet av begge foreldrene. For Jakobsen har det ført med seg en påtrengende erkjennelse, nemlig at barndommens hukommelse plutselig ikke lenger er tilgjengelig, annet enn to navn risset inn i en enkel gravstein.

– Døden er sorgfylt, men døden er også frihet, sier han om diktene som kretser rundt dette temaet.

Det er nettopp denne dobbeltheten Jakobsen er opptatt av å få frem, fasettene ved det å være menneske. Diktene beveger seg mellom det konkrete og det abstrakte, i et forsøk på å forstå hva som egentlig gjør oss til dem vi er. Mange av tekstene ligger tett på forfatteren selv, men langt fra alle. Jakobsen henter også inspirasjon fra elever, konkrete situasjoner, menneskemøter og observasjoner han gjør i møte med andre.

– Mange av diktene er nok litt mørke, men jeg opplever også at det er viktig å tørre å ta i nettopp det. Å late som at alt er lett eller lyst, er jeg ikke så interessert i, sier han.

 

Kunstig intelligens og det menneskelige

Midt i sorgtematikken har Jakobsen også vevd inn en annen, mer samtidsaktuell frykt: Hva skjer med det menneskelige når kunstig intelligens lærer å ligne oss stadig mer? Hvis følelser kan etterlignes, hva betyr det da egentlig å føle?

Det er et spørsmål forfatteren tar med seg videre i sitt virke som foredragsholder, der han går inn i hvordan vi mennesker påvirker hverandre, og nå også hvordan teknologien kan komme til å endre denne dynamikken.

 

Fra Bømlo til Universitetet i Oslo

Gunnar Jakobsen (f. 1976) vokste opp på Bømlo, en øy på Vestlandet der havet spilte en sentral rolle i oppveksten – og fortsatt gjør det. Som barn leste han aldri bøker. Den første frivillige leseopplevelsen fikk han først som student, da han leste Henri Charrières «Papillon». Siden den gang har litteraturen vært en fast del av livet hans. Han leser og skriver kontinuerlig.

Jakobsen er utdannet lektor med en mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo. I dag jobber han som forfatter, skribent og foredragsholder, og har tidligere skrevet bok om relasjoner mellom mennesker. Dette temaet holder han også foredrag om for skoler og arbeidsplasser. Han bor i Moss sammen med familien.

Ved siden av skrivingen liker Jakobsen å løpe, gjerne kombinert med soppsanking, og han har i 25 år samlet på vin – en interesse som for lengst har passert tusen flasker i egen vinkjeller.

 

Dikt uten konklusjoner

Om selve skriveprosessen sier Jakobsen at å skrive dikt er litt som å pirke i sitt eget indre, uten å konkludere. Det er nettopp fraværet av klare svar han mener kjennetegner diktsamlingen.

– Jeg tenker at denne boken passer den som søker trøst. Men også leseren som liker å undre seg over hva det er å være menneske i en postmoderne verden, kan finne inspirasjon i denne diktsamlingen. Kanskje er det viktigste av alt at leseren ikke ønsker klare svar eller konklusjoner, men heller ønsker å lese dikt som åpner opp for litt eksistensiell undring? sier han.

Marie B. Gulbrandsen