Privat
Det har gått nesten tretti år siden John Fadum sist ga ut en diktsamling. Nå er han tilbake med «Englefall», første bok i trilogien «Retrovers», som er et uhøvlet og ærlig tilbakeblikk på et liv levd uten gudstro, med melankolien som fast følgesvenn.
Det har gått nesten tretti år siden John Fadum sist ga ut en diktsamling. Nå er han tilbake med «Englefall», første bok i trilogien «Retrovers», som er et uhøvlet og ærlig tilbakeblikk på et liv levd uten gudstro, med melankolien som fast følgesvenn.
John Fadum (f. 1952) debuterte med diktsamlingen «Nattpuls» i 1996 og fulgte opp med «Nær lys» to år senere. Siden ble det stille, i alle fall på papiret. Ideen til den nye boken har likevel vært der hele tiden.
– Den har ligget latent hele mitt voksne liv. Boken er et tilbakeblikk på alle slags erfaringer, sier Fadum, som i dag er pensjonist og bor sammen med kona i Bødalen i Asker.
Bruddet med Gud
«Englefall» er en reise gjennom livets fortredeligheter, gjennom en tilværelse som ofte handler om motstand og besvær, slik livet kan fortone seg for de fleste av oss. Under alt ligger fraværet av Gud som et ankerfeste. Fadum vokste opp i et strengt kristent hjem, der troen ifølge ham ble banket inn med tvang.
– Hykleriet viste sitt grimme åsyn. Jeg brøt med Gud i tidlig ungdom, da jeg var stor nok og modig nok til å stå opp for meg selv. Siden har jeg ikke sett meg tilbake.
Livssynet hans er fritenkerens. Mennesket må ta fullt ansvar for seg selv og sine handlinger, og tilgivelse må vi finne hos hverandre, ikke i det høye.
– Det finnes ikke makt i foldede hender. Bare avmakt, sier han, og peker på hvordan troende verden over har kriget mot hverandre gjennom århundrer.
For Fadum er døden like endelig som den er uunngåelig. Alt levende smuldrer bort og blir et minne, og slekt følger slekt så lenge kloden består. Likevel er ikke diktene ment som et angrep på andre.
– Diktene dømmer ingen. Vi har alle like stor verdi. Kristne og ateister. Soldater og pasifister.
Gitarene på veggen
Musikken har vært Fadums store lidenskap. I mange år spilte han i ulike band, som låtskriver og gitarist. Så ble han ufør og måtte henge gitarene på veggen. Han legger ikke skjul på at det er et savn, men beskriver seg selv som pragmatisk.
– Det kjennes bra å skrive, la tankene sveve og oppsummere livet som gikk så altfor fort. Det blir litt melankolsk, som en slags ordenes blues. Melankolien har alltid vært en del av meg.
Musikken har satt tydelige spor i måten han skriver på. Fadum kaller seg ingen stilren dikter.
– Det er rått og uhøvlet. Versene skrangler og går, litt som Rolling Stones' musikk. Det er luft mellom toner og riff, og det er rom for tolkning og ettertanke.
Malurt i begeret
Diktsamlingen utgis på Lyrikkforlaget og retter seg ikke mot noen bestemt målgruppe. Fadum vil heller trekke leseren inn i sitt eget lille univers og, som han sier, helle litt malurt i det søte begeret mange tar for gitt. Kjærlighetsdikt i tradisjonell forstand finner man ikke her.
– Jeg skriver ikke oder og ære til kjærligheten. Kjærligheten er ikke slik. Jeg skriver om virkeligheten, den verden vi kan møte gjennom livets krinkelkroker, uten filter. Så får andre dømme og kritisere. Jeg er klar for det.
Bildet han selv bruker om livet, sier mye om tonen i boken. Livet er ikke et tog på skinnegangen, men mer som en buss med slitte dekk på holkeføre.
En trilogi om fall
«Englefall» er bare begynnelsen. Fadum kaller trilogien «Retrovers» et forsiktig lite pirk i virkeligheten. Bok to, «Solefall», viderefører tematikken, men retter blikket nærmere mot en verden han mener er i ferd med å gå i oppløsning.
– Det er på tide å holde fast om hverandre, hvis det ikke allerede er for sent.
Tredje og siste bok, «Himmelfall», er tenkt som en slags konklusjon. Fadum vil ikke love leseren noen lys fremtid, men han ønsker at hver enkelt skal finne sin egen vei inn i diktene.
– Alt ligger i leserens evne til selv å finne ut av diktenes hemmelighet. Hver og en, på hver sin måte.
Marie B. Gulbrandsen