Lar fargene bære diktene

Sokneprest Dag André Kaspersen (64) er aktuell med sin andre diktsamling. Den har fått tittelen «Jord i himmeløyne – ti lyriske fargefuger». Her blir lys og farger mer enn stemninger. De blir selve strukturen i boka.

Kaspersen debuterte som lyriker med «Rekkefølger ved havet» på Lyrikkforlaget i 2025. Boken var preget av sorgen etter at han og kona Heidi mistet sin eldste sønn i 2024. Nå følger han opp på samme forlag med en bok som strekker seg fra det helt nære til det kosmiske.

– Etter utgivelsen av den første diktsamlingen fikk jeg lyst til å skrive videre. Jeg begynte uten noen klar plan, forteller Kaspersen.

Den sommeren leste han blant andre Inger Christensen, Paul Celan og den franske filosofen Jean-Luc Marion. Samtidig la han merke til at fargene stadig dukket opp igjen i hans egne dikt.

– Etter hvert vokste tanken fram om å la fargene danne en underliggende struktur. Diktsamlingen handler derfor ikke først og fremst om farger, men om hvordan erfaringer, minner, mennesker og landskap farger blikket vårt og måten vi ser verden på.

 

Regnbuen og dens speilbilde

I «Jord i himmeløyne» er fargene ikke bare inntrykk, men selvstendige fenomener med egne hemmeligheter, der det ytre lyset korresponderer med mørket og lyset i oss selv. Diktene er ordnet i ti fargefuger etter regnbuens orden og dens speilvendte motstykke. Også svart, grått og hvitt har fått plass i overgangene og skyggene, det som ikke uten videre lar seg navngi. Leseren føres fra nordlysets grønne strømmer og et barndomshjem gjenfunnet i minnets farger, til de apokalyptiske hestene, ridd om på ny i vår egen tid. Diktsamlingen beveger seg mellom det intime og det kosmiske, det personlige og det politiske.

– Fargene blir en måte å nærme seg livet på, mer enn et tema i seg selv, sier Kaspersen.

Fugeformen er hentet fra musikken. Motivene vender tilbake i nye varianter, slik temaer utvikles i et musikkstykke. Kaspersen mener det er denne gjennomførte strukturen som gjør boka særpreget. Samtidig møtes flere tradisjoner: naturlyrikk, eksistensiell poesi, bibelske og mytologiske motiver, filosofi og hverdagsliv.

– Jeg har ønsket å skrive dikt som både kan leses umiddelbart og åpne seg videre ved gjenlesning.

 

Forankret i levd liv

Selv om selve skriveprosessen var konsentrert, mener forfatteren at boka har en langt lengre historie.

– Mange av diktene springer ut av erfaringer jeg har båret med meg gjennom et helt liv. Å skrive poesi er et langsomt arbeid. Man former ordene, men opplever også at ordene former en selv.

Han understreker at diktene ikke er dokumentasjon. Erfaringene er bearbeidet, forskjøvet og åpnet mot noe større enn det rent selvbiografiske, og boka rommer både minner, fantasi, myter og fabulering. Gjennom diktene undersøker han hvordan de små erfaringene ofte rommer de største spørsmålene.

– For meg handler diktning om å nærme seg en sannhet som vanskelig lar seg uttrykke direkte.

Han håper tekstsamlingen kan nå lesere som liker poesi med rom for undring, ettertanke og flere lag av mening.

 

Fra salmer til lyrikk

Kaspersen er født og oppvokst i Drammen og har vært prest i Den norske kirke i snart 30 år. Siden slutten av 90-tallet har han virket i Åssiden, der han i dag er sokneprest. Han har også arbeidet med undervisning og interreligiøs dialog i Indonesia, der han lærte språket og deltok i kirkelige, akademiske og tverreligiøse prosjekter. Ved siden av prestetjenesten er han salmedikter, oversetter og manager i Drammen International Gospel Choir.

Poesien har fulgt ham siden barndommen, men det er først det siste tiåret han har skrevet selv. Veien gikk gjennom salmediktning og gjendiktning av moderne danske salmer, i samarbeid med komponisten Trond Akerø-Kleven. Sammen ga de ut salmeboka «Jeg vet en sang» (Lyche Musikkforlag, 2022), med 105 nye salmer.

 

Tilbake til Indonesia

Nye prosjekter er allerede i gang. Kaspersen har vendt tilbake til Indonesia gjennom språket og arbeider med gjendiktninger av indonesiske poeter, både kjente og mindre kjente. Han håper arbeidet kan munne ut i en norsk utgivelse.

Samtidig skriver han på et nytt lyrisk prosjekt som kretser rundt oversettelse i videre forstand.

– Jeg er blitt stadig mer opptatt av at all skriving på et vis er oversettelse – av erfaring, minner, språk og andre menneskers stemmer. Ingen dikter skriver alene; vi skriver alltid i samtale med dem som kom før oss.

Når han ikke skriver, søker Kaspersen helst ut i naturen. Skogen har fulgt ham hele livet, og hver høst ser han med begeistring fram til soppsesongen.

Marie B. Gulbrandsen