Dikta i samlinga er blitt til over tid. Ei langsam reise eller vandring som enno ikkje har tatt slutt. Her inviterer han lesaren inn i rom med dører som kan opnast og lukkast eller bli sett på gløtt. Dette er dikt fylt med stemning, innleving og pasjon.
Vandring uten begynnelse eller slutt
Ideen til boken har kommet underveis. Å gi ut noe eget har jo ligget latent, liksom drivkraften og inspirasjonen til å skrive. Å skrive er en måte å uttrykke meg på. Diktene eller "jeg"-personen i diktene er ikke dokumentariske, men de bunner i mine egne tanker, følelser og erfaring. Jeg har ikke noe entydig budskap jeg vil nå fram med, men kanskje sette noen av mine "dører litt på gløtt".
Målgruppen er alle som liker poesi og alle som er nysgjerrige på diktene mine. I tillegg har jeg laget alle illustrasjonene i boken, og håper jo at leserne også vil like disse. Tittelen på diktsamlingen er også tittelen på det siste diktet i boken. En reise eller en vandring som ennå ikke har noen begynnelse eller slutt. Noe eksistensielt, tror jeg. Boken er også en del av en reise eller vandring, sier han.
Johannes Eines (f. 1948) har vokst opp i Lofoten, og bor nå i Oslo, der han har jobbet som sykepleier. Han har tidligere fått publisert dikt i aviser, tidsskrifter og antologier. Forfatteren er elev på Nydalen male- og tegneskole, og har illustrert noen av diktene selv. "Sakte kjem eg der" er hans første diktsamling.
Boken er delt inn i 5 deler. Hver del har sitt tema. Noe av det han skriver om i boken er basert på barndomsminner fra Lofoten på 1950 – tallet. Ellers er mennesker, natur og relasjoner sentrale elementer i diktene. Her finnes stemning, innlevelse og pasjon.
Skriveprosessen har vært spennende. Det er spesielt å oppleve å få "napp" på noe som jeg etterhvert klarer å formulere til en setning eller til et helt dikt. Dette kan ta tid. Diktene må modnes før de kan formuleres som "ferdige" dikt. Denne prosessen gir meg drivkraft og motivasjon. Det er vanskelig å velge ut et dikt som representerer hele samlingen. Kanskje er det "Eg høyrer vinden", som representerer samlingen best. Jeg vet ikke. Dette blir selvfølgelig subjektivt fra min side, fortsetter han.
Eg høyrer vinden
kvesse denne kantete muren
av ein molo i djupt vatn blå fred.
Det er i denne tyngda
eg kjenner meg att når eg lengtar
lik ei rørsle i det siste skotet på eit døyande tre.
Jeg gleder meg til å se boken «live» og at jeg liker det jeg ser. Og så håper jeg jo at også leserne kommer til å like boken, avslutter han.
Carsten Flo