Det er håp for den som vil
Tidlig i livet møtte jeg nød, død og fattigdom på nært hold. Siden fikk jeg en jobb hvor jeg fikk se baksiden av medaljen også i vårt eget land. Det er ofte bedrøvelig og vondt.
Når jeg skriver dette har jeg nettopp vært innom et psykiatrisk sykehus og sett hvordan også folk i Norge har det vondt og lider. Da jeg lukket døra til den lukkede avdelingen, trakk jeg et lettelsens sukk. Da jeg kom ut på gata traff jeg en venn som er narkoman. Problemer på problemer. Pengebomming og tullprat. Greit nok, men det ga meg igjen muligheten til refleksjon over eget liv.
Nordmenn er stort sett født med de samme muligheter, men så har det gått galt underveis. Det er ikke så lett å reise seg igjen, men det er hjelp å få for den som orker det løftet det er å reise seg.
Jeg tenker på det tilbudet for eksempel Evangeliesentrene representerer. En fantastisk mulighet med en lav terskel. Det samme gjelder det gedigne arbeid frivillige organisasjoner som Blå Kors og Frelsesarmeen driver i dette landet. Deres virksomhet er ikke påaktet nok. De jobber for mennesker som ikke har det lett og faller utenfor.
Det samme gjør små og store institusjoner innenfor det psykiske helsevern barnevern og rusomsorg. Den som trenger hjelp, må søke den. Man får dessverre ikke noe gratis, men må melde seg på – enten det gjelder terapi eller matpakker.
Men hjelp er det å få uansett hvem du er og hvor du er. Men man må også være villig til å ta hjelpen imot når den er der.
Menneskelig uføre er vondt. Det splitter og skiller og ofte baller det seg til. Men –og det er håpet – det lar seg gjøre å komme seg på beina og få et godt liv. Er din karakter svak, så forsøk likevel. Om igjen og om igjen. Gi ikke opp. Det er deg selv det handler om. Livet er det viktigste du har.
Alle som søker hjelp med en ærlig hjerte og gode intensjoner, vil bli lyttet til. Det er samfunnets forpliktelse mot den enkelte; og når du ikke fram i første omgang, er det bare å stå på. Det er alltid håp for den som vil noe.
Jørn-Kr. Jørgensen