Kapellinnvielse som endte med bispedød

06.10.2016
Kapellinnvielse som endte med bispedød
Sviland kapell ble ved innvielsen beskrevet som ”et såre godt byggverk” som lå ”fortryllende til i ei bakkehell…”

Noen ganger vandrer sorgen og gleden til hope. Andre ganger begynner det med gledesfylte halleluja- og hosiannarop, før det ender med gråt og tenners gnissel. Innvielsen av kapellkirken på Sviland en sen oktoberdag i 1913, er et eksempel på en slik trist og tragisk utvikling. Skjønt også på Sviland skulle gleden - etter en tid og atskillige stunder – ikke bare gå sammen med sorgen, men overgå den

Preludiet til historien om Sviland kapellkirke ble imidlertid intonert åtte år før postludiets sluttakkord ble anslått ved kapellinnvielsen.

 

I begynnelsen av det forrige århundret visste også folk som bodde langs Gandsfjordens bredder, at han slett ikke heller var poetisk nauden, den steinrike ”sildepresten” Claus Frimann, da han i et formodentlig beåndet øyeblikk, formulerte sin jordiske livserfaring:

 

Ondt ofte lider den Fiskermand,
Som ud maae fare, før Hanen galer,
Al Dagen pladske i kolde Vand,
Paa Hiem ei tænke, før Solen daler,
I vaade Trøie,
Sneedriv i Øie -
O, sad I der, I guldklædte Høie!
I andet fandt.

 

For det godtfolk som foretrakk heiene og holdt hus i Fjellbygden på Sviland i de samme årene, lå fjorden langt bortenfor deres allfarvei. Svilandsfolkets problem fantes heller i den landeveien som skulle ha ført dem til Høyland kirke. Kirkeveien ble for lang og vanskelig, og de mest ivrige kirkegjengerne, søkte seg derfor til en helt annen kirke enn herredets egen.

 

De tok i stedet søndagsturen til Sandnes kirke, som lå mer bekvemt til. Svilandsbuen fant sjelden sin plass på de tusen stolene som høylandskirken tilbød kirkegjengerne.

 

Noen kirkelekkasje til Sandnes ville imidlertid maktens menn i Høyland herred ikke ha. Herredsstyret vedtok derfor i kjølvannet av den alminnelige begeistring over at en ny nasjon var født i 1905, å bygge en ny kirke i Sviland.

 

Det finnes i historien mange eksempler på at det kan være lang avstand mellom å tenke det, ville det, ønske det – til definitivt å gjøre det. Byggingen av svilandskirken er et slikt eksempel.

 

Det ene året etter alle de andre, gikk nemlig uten at kirkeplanene i Sviland ble realisert. En lokal kirkekomite, som var blitt valgt på et allmannamøte på Kyllest skole umiddelbart etter herredsstyrets vedtak om å bygge kirke, hadde riktignok forsøkt å skaffe penger til bygget, men uten at det monnet noen særlig i kirkebyggets pengeskrin.

 

Det var først i 1910, da prost Jonasen i Høyland - som i motsetning til sokneprest Claus Frimann, ikke samlet seg særlig store skatter på jorden, Frimann eide 52 gårder da han steg ned fra prekestolen for godt – tydeligvis hadde latt seg inspirere av et muslimsk – den gang sa man vel helst muhammedansk – mannakorn:

 

”Vil ikke berget komme til Muhammed, får Muhammed komme til berget.”

 

Jonasen skrev med betydelige bokstaver til herredstyret om svilandsbuens tålmodige venting på kirkens komme, og konkluderte ganske greitt.

 

”Vil ikke folket komme til kirken, får kirken komme til folket.”

 

Og prostens bønns ble hørt av de lokale jordiske myndighetene.

 

Drøye tre år etter at prostens brev var blitt lest opp for folkets kårne, sto kapellkirken klar i Sviland. Tomta var blitt gravd ut på dugnad. Bygdens beste byggmestere, Torger Hetland og Thore Berge, hadde med hendige hender reist det som nabolaget syntes var ”et såre godt byggverk”.

 

Riktignok het det i en av avisene om arkitekts Slettebøs kapell at ”det var bygget i landlig stil. Tårnet er ikke særlig høyt og vinduene er små. Den gamle katedralstil som tar seg dårlig ut på landsbygdene er helt sløyfet. Korbuene er i en rundbuet stil og korets tak er et rundt, blåmalt loft. Utstyret er enkelt og liketil. Kirkens indre er lyst og vennlig. Taket er fernisert og det er et stort og rommelig galleri.”

 

Den nye kapellkirken lå, som det ble formulert med følsomme fingertupper, ”fortryllende til i et bakkehell med vidt utsyn over Svilandsbygden mot Lutsivannet, til venstre løfter Svilandsnuten sin buttede sukkertopp, her er bjørkeskog som med sitt levende løvehegn kranser den hvitmalte trekirken. Midt i det muslingformede landskapet, skyter det hvitmalte kapell fram som en stor og skinnende perle…”

 

Det hadde tatt tid å få fullført kapellkirken. Det skulle også ta tid å få avviklet innvielsen. Det var et sterkt ønske – egentlig var det et kontant krav - fra soknet at kirken skulle bli innvidd av biskop Kristian Wilhelm Koren Schjelderup d.e., som siden 1908 hadde vært biskop i Kristiansands Stift. Bispedømmet omfattet den gang Rogaland, Agderfylkene og Telemark.

 

Bispedømmets utstrekning og dets mange menigheter, førte til at biskopen ofte var på visitaser. Kristian W. K. Schjelderup d.e. var en populær biskop i motsetning til en av sine forgjengere, biskop Johan Christian Heuch. Biskop Heuch ble betraktet både som en svært vanskelig person, og som en ganske ualminnelig upraktisk mann.

 

På sine reiser trengte biskop Heuch for eksempel alltid hjelp til barbering. En gang måtte han rett og slett la seg barbere i liggende stilling, da klokkeren som var satt på jobben, bare var vant med å barbere lik.

 

Et absolutt krav fra biskop Heuch var også at det alltid måtte serveres god rødvin når han ble invitert til et middagsbord. Biskop J. C. Heuch var også meget frittalende, og kunne omtale prester og lærere som både ”fehoder og vrøvlemakere” – alt etter hva han følte for i stunden. Hans tale var ikke alltid like bibelsk.

 

Da en ung prestekone en gang - svært så stolt - ville vise fram sin førstefødte til biskopen, svarte han straks snurt: “Ta det vekk! Jeg liker ikke småbarn, jeg har aldri likt dem, ikke mine egne engang!”

 

Til gjengjeld likte biskop Schjelderup både små og store, og de likte også ham. Han var ganske enkelt en folkelig og from biskop. To ganger måtte han imidlertid avlyse sitt komme til en kapellinnvielse på Sviland fordi ”visitasene tok lenger tid enn beregnet”. Også for folk i Fjellbygden viste det seg at den tredje gangen, var den som virkelig gjaldt. Da biskop Schjelderup for tredje gang hadde avtalt en dato for kirkeinnvielse, møtte han også fram i fulle pontifikalier.

 

Den 23. oktober 1913 skulle bli en dato som kirkefolket i Sviland lenge ville minnes.

Kanskje var det ikke så dumt at innvielsen av kapellet hadde måttet utsettes noen ganger. Det gjorde at menigheten også klarte å få på plass en slags foreløpig altertavle. Det var rett og slett et hvitt kors som menigheten hadde fått donert fra kirken i Sandnes.

 

Dessuten hadde byggmester Thore Hetland dratt på en tur til Buøy Skipsopphugging for å skaffe noe som kunne brukes som kirkeklokker. Han kjøpte to skipsklokker som han fikk hengt opp i det vesle klokketårnet. Skipsklokkene ble beskrevet som å være noe ”sprøde i klangen”. De gamle skipsklokkene var i bruk inntil 1924. Da ble de byttet ut med to virkelige kirkeklokker, gitt av norsk-amerikaneren Martin Luther Hetland. Han hadde utvandret fra Sviland til Dakota, hvor han hadde slått seg opp som farmer.

 

Værguden så i nåde til innvielsen av svilandskirken. Da prosesjonen med åtte prester fra naboprostiene, startet fra skolen og marsjerte relativt andektig, og tidvis temmelig taktfast, til det nye kirkebygget, skinte høstsolen over både fattig og rik, rettferdige så vel som urettferdige.

 

I fotefarene til prestene, fulgte medlemmene av formannskapet og herredsstyret med ordfører Lars A. Sporaland som en selvsagt frontfigur. Han hadde også vært leder av den første byggenemnda i 1905. Hele menigheten dannet et slags espalier for presteprosesjonen, som også løftet fram det som ble ”kirkens hellige kar”.

 

Det var biskopen som avsluttet toget. Han var en høyreist skikkelse som raget nærmest et hode høyere enn sine prestelige undersotter, og som alltid utsrålte ”en merkelig blanding av myndig alvor og elskelig beskjedenhet, en virkelig aristokrat av ånd og ytre”.

 

Det var ikke plass for alle fremmøtte i kapellkirken da innvielsesgudstjenesten startet. Mange måtte derfor slå seg ned på kirkebakken og forsøke å få med seg de ord og toner som lød gjennom den åpne kirkedøren. Det var biskop Schjelderup som skulle holde hovedtalen.

 

Han hadde valgt seg Matteus 8. kapittel, versene 23-27 som utgangspunkt for sin tale:

 

”Han gikk da i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det blev en stor storm på sjøen, så at båten skjultes av bølgene; men han sov. Da gikk disiplene til ham og vekket ham og sa: Herre, frels! Vi går under.

 

Og han sa til dem: Hvorfor er I redde, I lite troende? Så stod han op og truet vindene og sjøen, og det blev blikkstille. Men mennene undret sig og sa: Hvad er dette for en, som både vindene og sjøen er lydige?”

 

Med sterk sans for dramaturgi, skildret biskopen denne farlige seilasen for sin forsamling. Han beskrev i detalj den dyrebare lasten, Jesus, og han mante fram frykten hos disiplene idet stormen brøt ut, mens deres herre og mester fortsatt sov ufortrødent.

 

I det biskopen skulle starte sin skildring av disiplenes høylydte bønnerop som vekket Jesus, stanset han plutselig sin taleflom - og ble stående helt taus og stille på prekestolen.

 

Redaktør Jonas Schanche Jonasen, som var i kirken, har senere skildret hva som hendte, på denne måten:

 

”Det går en trekning over biskopens ansikt, hans høyre hånd klamrer seg til prekestolens rekkverk – og langsomt segner han bakover. I dette øyeblikk springer flere prester opp mot ham, biskopen ligger besvimt på prekestolen, han holder på å gli nedover trappene, men pastor Jonasen får tatt ham i begge sine armer.

 

Folk reiser seg, der hersker forvirring og tilløp til panikk. Gamle prost I. Ottesen som var kommet hit fra sitt otium i Sogn, stiger fram i kordøren, løfter sine armer og sier stille:

 

”Ta det rolig! Gud hjelper, la oss anbefale ham i Herrens nådige og forbarmede hånd!”

 

Så bæres biskopen inn i sakristiet hvor han kommer til bevissthet, men er for svak til å fortsette. Pastor Jonasen trer fram og sier til forsamlingen:

 

”Jeg håper det går over, hjertet arbeider nå ganske normalt. Men biskopen kan dessverre ikke fortsette sin tale. Prost Dahl vil derfor føre innvielsen til ende”.

 

Prost Søren Dahl fra Nærbø besteg så talerstolen og fortsatte biskopens avbrutte preken. Og til slutt erklærte prosten kirken innviet til Guds ære og Hans menighet til oppbyggelse i troen på Jesus Kristus.

 

I mens er biskopen blitt båret hen til Torger Hetlands hjem. Han blir lagt på en seng, men den er for kort.

 

”Jeg må få hvile,” hvisker biskopen. Og de tar og legger ham på gulvet.

 

Pastor Jonasen tar så biskopens ene hånd og hvisker til ham:

 

”Jesu Kristi blod renser fra all synd!”

 

Biskopen åpner øynene, nikker svakt – så faller øyenlokkene i – og biskopen sovner inn. Doktor Pedersen som var blitt tilkalt fra Sandnes, kan bare konstantere at døden er inntrådt.”

 

Selv om biskopen, som var den jordiske hovedpersonen, døde på sin prekestol under innvielsen, ble likevel ikke festmiddagen på skolehuset avlyst. Det skal imidlertid ha blitt en ganske så dyster begivenhet. Sjelden har så mange tidd så lenge sammen som under det som var ment å være en himmelsk fest. Døden hadde tydeligvis tatt plass ved spisebordet.

 

Budskapet om biskopens plutselig død satte, imidlertid Svilands navn på det nasjonale kart. Alle hovedstadsavisene presisterte nemlig at biskop Schjelderup d.e. bokstavlig talt var falt på sin kirkepost på Sviland. En av hans sønner, den senere biskop Kristian Schjelderup d.y., fortalte for øvrig at han var blitt orientert om farens død da han leste sin avis på Karl Johans gate i Oslo.

 

Avisen ”1. ste Mai” var den gang ikke synderlig kirkelig interessert. Bladet skrev ingenting om det nye kapellet – verken før eller etter innvielsen – mens det på tredje siden i avisen, fantes en liten notis, inneklemt mellom en melding om ”Krupp-affæren” i Berlin og en sak om ”Grubeulykker” i Cardiff.

 

Det het i avisens melding:

 

”Fra Sviland i Høiland meldes til ”1. ste Mai”:

I dag middag foregikk indvielsen av Svilands kapell. Biskop Schjelderup var til stede og skulde foreta indvielsen. Han besteg prækestolen og begyndte paa sin indvielsestale. Pludselig faldt han om, rammet af slag.

Det blev selvfølgelig stor bestyrtelse blandt de mange som var tilstede.

Biskopen blev brakt ind i Torger Svilands hus og der blev sendt bud efter dr. Pedersen. Denne kom til stede en halv time efter, men kort tid efter utaandede biskopen.

Kirkeindvielsen blev foretat af provst Dahl.”

 

Noen år etter den dramatiske innvielsen av bygget, skulle det bli blåst i gledesfylte basuner i Svilands kapell. Det skyltes en donasjon fra brislingbaron Bjelland, som i sine barnedager hadde holdt hus i Fjellbygden. Christian Bjelland glemte aldri hvor han og hans foreldre, Rasman og Oline, kom fra. Derfor var det at han mottok med glede en invitasjon til et besøk i Svilands-kapellet. En vakker sommerdag i 1920, suste han derfor i sin fornemme Buick til Sviland.

 

Det må ha vært et ganske vellykket søndagstreff, for ikke lenge etter fikk svilandspresten et slags julegavespørsmål fra Bjelland: Hva ønsker du deg som utsmykning i kirken? Det skulle være en gave til minne om Christians mor, Oline.

 

Både prest og menighetens legmannsledelse tygget lenge på tanken, før de samlet seg om et gaveønske. Menigheten ville ha et glassmaleri. Det ble etterfulgt av et dobbelt-ja. Bjelland sa ja til å betale, og Emanuel Vigeland sa ja til å stå for utførelsen.

At Bjelland valgte Gustav Vigelands seks år yngre bror, Emanuel, til å lage glassmaleriet, var ikke noen tilfeldighet. Det hadde vel ikke avgjørende betydning at Emanuel hadde vært elev i Paris av Stavanger-maleren Peder Severin Krøyer, men det betydde nok atskillig mer at Vigeland ble betraktet som en pioner innenfor feltet glassmalerier.

Til Sviland laget Emanuel Vigeland et glassmaleri som han delte inn i to felter. Det ene fremstiller Peter på sjøen. Det kan gjerne betraktes som en fortsettelse av biskop Scjelderups taletema da kapellet ble innviet. Han snakket jo om disiplene som fryktet stormens, mens Jesus sov så søtelig i båten.

 

Inspirasjonen til Vigeland er også hentet fra Matteus sitt evangelium, og forteller om den gang da Jesus kom vandrende bortover den opprørte Genesaretsjøen og skremte mer enn vannet av de disiplene som befant seg om bord i den stormherjede båten.

 

Jesus presenterte seg, og det var da at Peter svarte, ifølge evangelieteksten:

 

”- Herre, hvis det er deg, så be meg komme til deg på vannet.

 

Han sa: - Kom!

 

Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke.

 

Da ropte han: - Herre, frels meg!

 

Og straks rakte Jesus ut hånden og grep ham, og Han sa til ham:

 

- Du lite troende, hvorfor tvilte du?

Og da de kom opp i båten, stilnet vinden.”

 

Den andre delen av maleriet fremstiller kirkens første martyr, den gresktalende Stefanus, som også Saulus - som senere skiftet navn og ble kirkens frontfigur Paulus – var med på steiningen av. Drapet på Stefanus innledet også kristendomsforfølgelsene.

 

Bjelland ga forøvrig nok en gave til kapellet. Han syntes det var for dårlig at den bare hadde et lite husorgel. Han tilbød derfor menigheten et ordentlig orgel. Det ble Gunnar Arneson som spilte på orglet da både det og glassmaleriet ble innviet i 1921.

 

Også ved denne anledningen var det lille kapellet så smekkfullt at mange måtte stå utenfor på kirkebakken. Siden man denne gangen hadde et fulltonende orgel og ikke minst, kraftig mannssang fra Sandnes-kameratene, fikk alle høre hva som ble framført. At værguden også denne gang så i nåde til svilandsfolket, gjorde at det ble ei ”rektige hyggastond”.

 

At Christian Bjelland avsluttet middagsmåltidet på skolehuset – menyen besto av kjøttkaker, sviskegrøt og bokkøl – med den omstendelige historien om sitt eget liv, fra nærmest filler til luksus, syntes de frammøtte bare var som det skulle være.

 

Da han avsluttet talen - uten amen, men med sitt evige evangelium: ”Arbeid og atter arbeid er det som må til. Gå så på med krum hals og dødsforakt, så når du målet” - ville jubelen nærmest ingen ende ta. Hadde Bjelland der og da foreslått at det skulle tas opp kollekt, ville formodentlig kostnadene både ved glassmaleriet og orglet, ha blitt dekket…

 

Nå trengte ikke Christian Bjelland ta opp kollekt for å finansiere sine milde gaver til hjembygden. Han hadde hatt problemer med å se bokstavene i salmeboka under orgelfesten, og mente derfor at det burde bli bedre belysning i Herrens hus på Sviland. Dessuten fryktet han at det kunne bli kaldt om vinteren uten ovn. Bjelland tilbød seg derfor både å betale for lysekroner samt seks store og fem mindre lampetter. I tillegg bestilte og betalte Bjelland for et tilstrekkelig antall med ”elektriske oppvarmingsapparater”.

 

Lysekronen var et syn for flere enn guder. Den var åttearmet og laget i kobber av ciselør Weltzien. I bredde målte den vel halvannen meter og hadde en vekt på omkring 100 kilo. Høyden på lampen var nesten en meter.

 

Det var følgelig ikke noe smått stell i kapellkirken på Sviland – selv om den var heller liten. Historien om kirkekapellet på Svilands forløsning og utvikling, kan dessuten tas som en betimelig bekreftelse på at også ut av sorgen, kan det oppstå glede.

 

Det kan bare ta noe tid – og derfor kreve litt tålmodighet…

Mr. Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Tilbake til leirbålet?

Tilbake til leirbålet?

Er vi på vei tilbake til leirbålet, ...

Slutt på blomsterkvastene!

Slutt på blomsterkvastene!

20. september fyller Norsk Forfattersentrum ...

... noko usynleg vert synleg ...

... noko usynleg vert synleg ...

Urovekkende og betagende. Stanset tid. Tapt ...

Hvert bilde - et livgivende pust!

Hvert bilde - et livgivende pust!

Livet, et pust i sivet … Er det bare det? ...

Blodig alvor i landsbyen

Blodig alvor i landsbyen

Det blir blodig alvor når litteraturentusiaster ...

Anmeldelser

En hjertebok for alle

En hjertebok for alle

Den norske legen Wasim Zahid har skrevet ...

Glimrende om frukt- og grønnsaker

Glimrende om frukt- og grønnsaker

Fra Kari Vetlesen og VEGA forlag foreligger ...

Sven Oftedal – fangelegen, kameraten og medmennesket

Sven Oftedal – fangelegen, kameraten og ...

Det er noen bøker som kommer for seint. ...

Helga Arntzen – et kvinnfolk som både tør og vil

Helga Arntzen – et kvinnfolk som både tør ...

Nå foreligger boken om Helga Arntzen, ...

Rikke Nissen – diakonisse og rebell

Rikke Nissen – diakonisse og rebell

Er det mulig at en diakonisse på siste ...