Noen går over bekken etter vann, andre drar over Skagerrak for å kjøpe møbler. Det skjedde da en kolonialkjøpmann i Hillevåg ble sterkt og akutt angrepet av en internasjonal innkjøpslyst, og slett ikke ville nøye seg med møblementer som var produsert under Hillevågs ofte regntunge skyer.
Det hjalp ikke at det fantes tre finere møbelfabrikker på stedet, den ene av dem var endatil Skandinavias største i sin tid, Svend Andersen a.s. Det var en fabrikk som var langt forut for sin tid når det gjaldt behandlingen av arbeidere, fortalte alltid far min, som holdt seg til Fellesen.
Sven Andersen var visstnok en mønsterbedrift hvor eierne etter hver eneste julefeiring kunne lese en takkeannonse fra sine ansatte i avisene: «Takk for gaven vi fikk til jul». Ifølge far min var det ingen på Fellesen som fikk noe mer og annet enn et ønske om god jul. Sven Andersen var den første bedriften i landet som innførte fem dagers arbeidsuke. Til takk ble bedriften ekskludert fra arbeidsgiverforeningen.
Møbelfabrikken lå langs hovedveien gjennom Hillevåg og var lett synlig. Den dekket et kvartal og vel så det. Hver gang en sterk og skingrende sirene signaliserte at det var tid for lunsj, marsjerte et tog av kjeledresser til sine hjem for å spise formiddagsmat. Det var en lang middagspause slik at møbelmakerne kunne få noe annet ned gjennom halsene, enn spønene fra slipemaskinene.
I møbelfabrikkens nabolag hadde det som konene i Hillevåg kalte for en tilflytter, overtatt en gammel kolonialbutikk. Det var ikke alltid like lett å få etablere seg i Hillevåg. På mange måter var stedet et lukket miljø. Om du ikke nødvendigvis burde være Hillevågsbu i rett nedstigende familielinje for å bli alment akseptert, hjalp det absolutt om du kjente noen fra Hillevåg. Det gjorde heller ikke den tilflyttede kjøpmannen. Straks han åpnet sin butikkdør og munn, avslørte han også at han stammet fra de indre fjordbygder.
«Han snakke så rart,» sa alltid nabofru Olsen, som egentlig stammet fra Kautokeino, men som ingen bemerket noe om dialekten til, mest fordi de færreste visste annet enn at Kautokeino lå oppi der et sted. Det lå langt utenfor allfarvei. Dessuten hadde fru Olsen sin solide plass blant mor min sine hjertelige mennesker.
Jeg visste nøyaktig hvor Kautokeino befant seg på kartet, for mor min snakket alltid om Åsa Vikedal som virket som misjonær på Finnmarksvidda og som hadde gitt opp sin ungdoms kjærlighet for å virke blant de stakkars samene som alltid frøs så mye i sine telt på vidda hvor det alltid blåste fra all himmelretninger, som det ble sagt i menigheten mens kollektbøssene ble flyttet fra hånd til hånd. Menigheten finansierte Åsas misjonsvirksomhet blant samene.
Jeg våget aldri å spørre mor min om hun egentlig synes at denne Åsa var dum som hadde valgt bort sin jærske kjærlighet til fordel for å få orden på flytt- og fjellsamers bosted i evigheten. Noe i tonefallet tydet imidlertid på at mor min ikke syntes at Åsa hadde gjort et valg etter hjertet. For mor min var det viktig å gjøre de hjertelige valg…
Da den nye kjøpmannen etablerte seg, var det mange som undret seg hvordan det ville gå med butikken. Det gikk imidlertid svært bra. Den nye kjøpmannen fattet fort at hvis han ville beholde de gamle kundene, måtte han drive butikken i den tidligere eierens ånd. Skulle det skje endringer i driften, måtte de komme gradvis og nesten umerkelig for kundekretsen.
Det var nemlig ingen ny og revolusjonær kjøpmann som inntok plassen bak den gamle disken. Han var snarere evolusjonær, sa bror min.
«Det er en riktig hjertelig mann,» sa min mor om han – som hun gjorde om de aller fleste. Hun skulle imidlertid få rikelig anledning til å humre forsiktig over denne kjøpmannen.
Det hadde seg slik at han ville ha seg et nytt soveværelsesmøblement i huset. Han hadde tittet på utvalget både hos Hiorth og hos Slettebø, men ikke funnet noe som han ville ha. Dette betrodde han sine kunder som en del av det daglige varebyttet. Halvt annet kilo hvetemel nøye oppveidd i posen den ene veien, og et par tre bemerkninger om utviklingen i jakten på de nye sengene, i retur sammen med vekslepengene. Etter hvert var det ingen av kundene som ikke var fullt ut innforstått med kjøpmannens problemer med selv å være kunde.
Det er uklart hvem det var som kom med forslaget, men min mor mente at det måtte ha vært fru Eriksen som først slo frampå med tanken om å dra til Danmark for å kjøpe møbler. Det skulle være så mye fristende å få fatt i nabolandet, mente fru Eriksen, som var gift med en bokholder og som derfor hadde orden i papirene. Danmarksforslaget var en ide som vokste fra tanke til handling hos kolonialkjøpmannen.
Han bestemte seg for å dra til Danmark. Han skulle kjøre bil til Kristiansand og så krysse Skagerrak med «Jylland» før han fortsatt ferden ned til kongens København.
«Du vet fru Eriksen har en dansk svigerinne, så hun vet nok hva hun ikke snakker om når det gjelder utvalget av sengemøbler i Kongens København,» sa min mor til far min om kolonialkjøpmannens dansketur.
Kolonialkjøpmannen dro, og kom tilbake uten møbler. Han hadde imidlertid kjøpt sine senger, men måtte bare smøre seg med tålmodighetskrem og vente på at de skulle bli transportert til Norge. Det var ikke måte på hvor fornøyd han var med det soveværelsesmøblementet han hadde valgt. Det var noe ganske annet enn de møblementene han hadde sett her hjemme, betrodde han både de kundene som ville låne han øre – og alle andre.
«Nei danskene er kommet langt,» sa han og beklaget at ingen av de lokale bakere ville levere ferske bakervarer før klokken 11 på formiddagen.
«I Danmark får du ferske rundstykker grytidlig hver eneste dag. Vi har mye å lære av danskene.»
Min mor, som drev broderiforretning ved Petrikirken og som importerte ferdige sett med strameiduker med mønster og garn fra Nordisk Industri i København, og som derfor to ganger i året var til smørbrødlunsj på Victoria hotell sammen med den danske salgsrepresentanten, var ikke like sikker på at danskene alltid var velegnet som eksempler til alminnelig etterfølgelse.
«Jeg syns nok han drikker vel meget øl til lunsjen, herr Gravbjerg, og han er ikke alltid like lett å forstå, men det er jo en hjertelig mann som har god greie på sitt moulinegarn,» sa min mor etter en av smørbrødlunsjene.
Det gikk atskillig tid før soveværelsesmøblementet til kolonialkjøpmannen ankom til Hillevåg. Det var endatil noen som begynte å mumle på kafeen at det var vel bare en bløff med hele møbelbestillingen. Kjøpmannen fornemmet vel også at et tvilens teppe ble forsiktig funnet fram for å legges over forretningsvirksomheten hans. Han følte at møblene måtte komme straks – ellers kunne han bli til spott og spe.
Det var gått ganske galt i eventyret om den mannen som skulle stelle hjemme. Kjøpmannen var ikke i tvil om at det ville bli verre med den mannen som skulle kjøpe møbler i Danmark om de ikke snart dukket opp.
Plutselig kom en dansk, innelukket lastebil til Hillevåg. Den parkerte utenfor kjøpmannens butikk slik at alle kundene kunne se at det hersket en internasjonal atmosfære i butikken. Den danske sjåføren fikk kjøpmannen privatadresse – det var ikke langt unna butikken – og satte kursen for huset for å avlevere sitt varelager.
«Det er alltid noen som ser,» sa min mor oppdragende da jeg var bitteliten. Med sin høyre pekefinger viste hun opp i taket. Jeg visste ikke at det bodde noen på loftet, men stolte på at når min mor sa at det var noen der oppe som så alt, så var det slik.
Det var også noen som så da den danske transportøren begynt å bære inn møbelpakkene fra Danmark. På de svære kartongene var det påtrykket et firmanavn med betydelig bruk av trykksverte. Det var bokstaver som skulle kunne leses på lang avstand.
Fra møbelpakningen lyste skriften på kartongveggen:
«Svena fabrikker».
Soveværelsesmøblementet var produsert i Hillevåg, ved Sven Andersens møbelfabrikk. Hillevåg hadde ikke noen egen avis, derfor varte det ikke lenge før alle visste hvor kolonialkjøpmannens utenlandske møbler stammet fra. Ryktene løp fra munn til øre og spredte seg med satirisk lattersprut.
«Han hadde sikkert en fin tur,» sa min mor, som la ned et øyeblikkelig forbud mot å le av historien.
Bror min, som også kunne sin Kielland, snakket lenge om at alle som var hjemme, lengtet ut, men alle som var ute, lengtet hjem, og la til med sitt mest oppgitte sukk:
«Noen ganger må du bare dra ut – for å kunne vite hva du har hjemme.»
Engwall Pahr-Iversen