Et langsomt farvel

Boka «Et langsomt farvel» av Helene Sandvig er en sammenhengende historie om fem barns kjærlighet til sin far, Aftenposten-journalisten Helge Sandvik som døde med demens på et aldershjem i Oslo.

Helene Sandvig tar oss med inn i de ulike prosesser, og hun forteller åpent og rett fram hvordan det er uten at det blir utleverende eller vulgært. Og endelig fikk han dø, men det ble en tøff og kronglete avslutning på livet.

 

Denne boka bør alle mennesker lese. Den har noe å si til alle, og den er full av relevante opplysninger og informasjoner om livet med demens, om å miste og om alt kaoset rundt det. All usikkerhet, fortvilelse og håp. Dette er likevel ikke en faktabok, men en fortelling om Helge Sandviks vei inn i demensen og om den behandlingen han fikk. Til tider er det rystende å lese – og skremmende.

 

Enkelt, klart, direkte og konkret forteller Helene Sandvik – kjent fra NRKs PULS-redaksjon og utallige TV-program – om faren. Det gjøres med en innlevelse og kjærlighet som gjør at det er vanskelig å legge boka fra seg. Leseren drives fram, fordi det på så godt som på hver eneste side er noe å lære.

 

Å bli gammel og få demens og bli plassert på et aldershjem, er ikke verdens letteste situasjon. Det setter store krav til den det gjelder, til de nærmeste pårørende og til pleiepersonalet. Alle har en funksjon å fylle, og alt kan samles i ett eneste ord: verdighet. Det handler kort og godt om å skape den verdigheten som er nødvendig for at den den syke skal få den verdigheten alle mennesker fortjener i livets siste fase. Det holdt på å glippe i Helge Sandviks tilfelle, men på en forunderlig måte ble det rettet opp. Og Helene Sandvik lar oss få ta del i alt dette med direkthet, kloke og kjærlige formuleringer. Setninger som blir til manna.

 

Å lese en slik bok gir selvsagt mange assosiasjoner til eget liv, og uansett hvordan jeg vrir og vender på dette, landet jeg ned på følgende: Vi må leve mens vi kan. Livet venter ikke på oss, og det finnes ingen returbillett slik at vi får leve en gang til. Livet er det viktigste vi har, det eneste vi har – og det fineste vi har. Å leve er en betingelse for liv. Og det eneste vi kan gjøre, er å leve. «Livet er den eneste muligheten», skriver den polske forfatteren Wizlava Zsymborska. Jeg tror hun har helt rett.

 

«Et langsomt farvel» er en klok og forstandig bok. Den gir leseren et glimt inn i en verden få av oss kjenner før det blir nødvendig. Men kanskje nettopp derfor kan det være nyttig å lese den – for å møte forberedt.

Jørn-Kr. Jørgensen