Lyrikkforlaget
Anne-Margrethe Hovet
– Mennesket fascinerer meg. Jeg tror på mennesket, at vi alle har svaret inni oss, sier Anne-Margrethe Hovet. I diktsamlingen Indre speil peker hun på at vi mennesker egentlig er ganske like.
– Samtidig er det så himla mange roller som prater i munnen på hverandre. Vi personifiserer stemmene, lager de til personligheter som hopper og spretter – i hodene våre. Det kan bli både alvor og skjemt ut av det, påpeker Hovet.
Arbeidet med boken som skulle få navnet Indre speil, begynte for mange år siden.
– Når skriveprosessen begynte, er sannelig ikke godt å si, for tekstene lå trygt i skuffen en god stund før jeg hentet dem fram igjen, smiler Hovet.
Men når hun først setter seg ned ved tastaturet, kommer ideene fort.
– Jeg funderer over hvilke typer av mennesker jeg har møtt og snakket med, og tenker over hvilke reaksjoner det utløste i meg. Det jeg ofte ser i den andre, er sider jeg også ser i meg selv, både pluss og minus. I grunnen ser jeg det meste som to motpoler, det ene kan ikke eksistere uten dets motsats, forklarer diktdebutanten.
Anne-Margrethe Hovet tror boken Indre speil vil treffe de som er opptatt av mennesket og hvordan mennesket baler med hverdagen.
– Egentlig er vi ganske like innerst inne. Vi har de samme behov, de samme lengsler, når det kommer til stykket. Skriveprosessen, kort fortalt, ender vel opp med at når jeg tenker på diverse samtaler med meg selv, prøver jeg å skrive dem ned så godt jeg kan. Som regel er det tanker jeg har hatt lenge, som har blitt en del av meg. Altså, det jeg skriver om er absolutt gjenkjennelig i forhold til mine indre samtaler, i mitt indre speil.
Hovet er oppvokst i sommerbyen Kristiansand. Sommerdagene ble fylt med å bade i sjøen, sole seg, bli altfor solbrent og få flassete hud.
– Ellers har jeg alltid likt å skrive. En periode i livet tenkte jeg at dagene hadde vært mye enklere hvis jeg kunne skrive det jeg ønsket å si, for jeg likte absolutt ikke å prate, høyt.
Alle greinene på familietreet til Hovet-familien kommer fra Setesdalen.
– Min far spilte hardingfele, så jeg har vokst opp med hardingfele, stev og dans. Fela har vel aldri vært så upopulær som på 70-tallet, men den ideen nådde ikke vårt hjem. Ikke en lyd måtte høres når folkemusikkhalvtimen gikk på lufta hver søndag ettermiddag. Stille. Jeg vet ikke hva jeg gjorde da, for jeg syntes det var forferdelig musikk. Men jeg var ikke bedre enn at jeg prøvde å lære litt av min far. Det gikk heller dårlig. Jeg spilte trekkspill og ble kalt Anne dragspel. Et ordtak sier: «Intet er så galt at ikke trekkspill kan gjøre det verre.» Det er til å le av, humrer dikteren.
– Man kan godt si at jeg har beholdt interessen for musikk, dans og stev. Det ble bare byttet ut med standard- og latindans, ballett, soul, funk og jazzmusikk, pluss lyrikk.
Mai Britt Hareide