Øysten Glenne Kristiansen
Med diktsamlingen «Tja» fullfører Lars Krogh trilogien «Pyramiden og maurtuen». Det poetiske prosjektet har modnet gjennom et langt liv som lege, musiker og iakttaker av menneskenes kår.
Med diktsamlingen «Tja» fullfører Lars Krogh trilogien «Pyramiden og maurtuen». Det poetiske prosjektet har modnet gjennom et langt liv som lege, musiker og iakttaker av menneskenes kår.
Det begynte på videregående med en skrivelyst som aldri helt forsvant, men som lå i dvale gjennom tiår med medisin og distriktspraksis. Lars Krogh (f. 1953) vokste opp i Bergen etter å ha vært født i Oslo, og valgte naturvitenskapens vei. I 18 år var han distriktslege på Dønna i Nordland, deretter sykehuslege, fastlege og kommuneoverlege i Larvik, der han har bodd siden 1998. I dag arbeider han med immigrasjonshelse ved siden av å være pensjonist.
Underveis meldte skrivingen seg igjen i form av tekster til et band han spilte i. Det var et tidsfordriv, ikke en ambisjon. Så kom alvorlig sykdom og alt det den bringer med seg. «
- Udødelighetsfølelsen fikk en alvorlig knekk, sier Krogh.
Det startet en prosess. Nye bandtekster. Og derfra, uventet, til poesi.
Rammeverk
De to første diktsamlingene i trilogien, «Blaff» (2022) og «Forskyvninger» (2024), etablerte rammeverket. I «Blaff» er naturens elementer og menneskenes forgjengelighet i sentrum. I «Forskyvninger» undersøkes de kreative kreftene og hva de kan føre til, på godt og ondt. «Tja» er det siste leddet. Her er det menneskelige portrettet i fokus. Vi møter individuelle skjebner i vekslende lys.
Trilogien bærer tittelen «Pyramiden og maurtuen». Krogh vender tilbake til dette bildet gjennom hele verket.
- Pyramiden er det varige, det menneskeskapte byggverket som trosser tid. Maurtuen er det foranderlige, det som er i evig bevegelse og tilpasning, forklarer Krogh.
Mellom disse polene lever menneskene i diktene hans - og vi som leser dem.
Ikke noe «daukjøtt»
Kapitlene i «Tja» innledes med haikudikt, vekslende mellom tradisjonell og moderne form. Det er et grep som går igjen i trilogien, og som reflekterer Kroghs poetikk, nemlig å stryke alt overflødig.
- Jeg er opptatt av ordenes styrke og kraft og har utforsket dem ved å skjære bort alt daukjøtt, sier han. Rytme og klang skal være fremtredende, men meningen skal ikke serveres ferdig.
- Leseren må finne sine egne oppfatninger av hva det de leser skal bety, poengterer forfatteren.
Inspirasjonskilder er ikke vanskelige å få ut av ham. I lyrikken trekker han frem Wisława Szymborska, Tor Ulven og Hans Børli. Dette er tre diktere som alle mestrer det komprimerte og det menneskelig forankrede. I prosa er det Dag Solstad, Kjell Askildsen og Haruki Murakami som rangerer høyest. Men Krogh er tydelig på at påvirkning ikke er det samme som etterligning.
- Jeg finne min egen vei i det jeg skriver.
Romanprosjekt
Veien ser ut til å gå videre i raskt tempo. I år er Lars Krogh ferdig med både en ny diktsamling og en lang roman. Nå vil han utforske novelleformatet og eksperimentere med nye skrivemåter. Lange prosadikt er ikke noe han søker mot.
- De blir stort sett kjedelige, sier han enkelt.
Ideene stopper ikke.
- De kommer fra alt som omgir meg og lar seg foreløpig ikke bremse.
Marie B. Gulbrandsen