Etter å ha syklet Norge på langs i 2012 var han faktisk mett på sykling. I løpet av vinteren trengte en ny drøm seg på, en drøm som kanskje best kan beskrives med det første avsnittet i den nye boken hans:
"Det er søndag 2. juni 2013. Jeg føler meg som Egon Olsen i Olsenbanden, for i løpet av vinteren, mens jeg har sittet inne, har jeg laget en plan hvor alt er taima og tilrettelagt. ”Helmaks, Asbjørn!”, ville nok Benny sagt, men Benny er ikke her. Jeg har tatt god lærdom av Olsenbanden-filmene. Skal jeg lykkes, er dette et kupp jeg må utføre alene. Uten Benny. Uten Kjell. Kun meg og sykkelen min".
I løpet av vinteren utviklet Tour de France seg til å bli en uimotståelig sykkeldrøm. Og akkurat det at det var hundreårsjubileum for rittet i 2013 fikk ham til å innse at han faktisk hadde muligheten til å kuppe det hundrede Tour de France rett foran nesen på franskmennene. Med andre ord var det nå eller aldri. Og når det gjelder oppfyllelse av drømmer er nå, som kjent, mye bedre enn aldri.
¦ Jeg studerte Tour de France-historien nitidig år for år, fra det første til det niognittiende rittet. Dette fikk meg til å innse at det faktisk var mulig å følge i legendenes hjulspor. Inspirert av dette komponerte jeg en løype som i mine øyne kan måle seg med et virkelig Tour de France, både med tanke på antall etapper og antall kilometer. Høydepunktet var absolutt ti av de aller viktigste fjelltoppene i rittets historie. Allerede på planleggingsstadiet fikk jeg sommerfugler i magen av å tenke på Col du Tourmalet, Mont Ventoux, Col du Galibier og Alpe d’Huez. Videre la jeg opp løypen slik at jeg skulle få med meg flere av Frankrikes største turistattraksjoner, sier han.
Inspirert av den egenkomponerte løypen, trente han jevnt og trutt hele våren og fikk logget snaut 1800 kilometer på sykkelsetet fordelt på 47 turer i oppholdsvær. Hver tur var mellom tredve og femti kilometer. Fokuset var ikke å sykle fort, men å bygge seg opp slik at han skulle tåle belastningen med mange lange påfølgende dager på sykkelsetet.
¦ Siden min Tour så klart er inspirert av Tour de France sin far, Henri Desgrange, sine ord om at kjernen i det sportslige dramaet i Tour de France er sykkelrytterens kamp med seg selv, løypa, den varierte franske topografien, og naturens egne luner, var dette en Tour jeg bare måtte sykle alene. Og den fantastiske opplevelsen, med opptourer og nedtourer, toppet drømmen min med god margin.
Leserne vil nok trekke på smilebåndet både titt og ofte, boken er skrevet med en god porsjon lun humor. I tillegg inneholder den nærmere 70 bilder, som viser hvor flott Frankrike er. Forøvrig er boken bygd opp med tre historier som vever seg inn i hverandre. I tillegg til hans egen historie om hvordan han opplever å sykle sin egen Tour, tar han muntre tilbakeblikk på den rikholdige historien til rittet når han besøker steder hvor spesielle hendelser har skjedd. Og kanskje viktigst av alt, han tar seg også tid til å gjennomføre et viktig forskningsprosjekt.
¦ Franskmennene har et litt dårlig rykte. Jeg bestemte meg derfor for å teste ut en hypotese jeg laget før rittet om at franskmenn ikke er uvennlige, sure og arrogante ovenfor utlendinger som ikke snakker fransk.
¦Det kommer nok litt an på hvem du spør, men resultatet av forskningsprosjektet er oppsiktsvekkende, smiler han.
¦ Det aller beste minnet fra Touren min er vanskelig å trekke fram, for det ble så mange flotte etapper, men dersom jeg skulle trekke frem kun ett, så må det være den dagen jeg syklet opp det 2642 høye fjellet Col du Galibier. Etter å ha klatret nærmere 2000 høydemetre på 35 kilometer ble jeg møtt av en stengt tunnel på toppen. Sta som jeg er nektet jeg å snu. Jeg bestemte meg derfor for å forsøke å forsere fjelltoppen over tunnelen til fots bærende på sykkelen til knes i snø. En eventyrlig opplevelse, fortsetter han.
¦ Den største forskjellen på Touren sammenlignet med fjorårets bokprosjekt Norge på langs, er nok at mens Norge stort sett er grissgrendt med spektakulær natur, er Frankrike tettbygd med dyrket mark. Jeg må innrømme at jeg den første uken i Frankrike tidvis slet mentalt og angret på påfunnet om å sykle mitt eget Tour de France. Alt endret seg imidlertid da jeg kom til den franske Grand Canyon, Alpene og Pyreneene de to siste ukene. For der var naturen spektakulær på sine egen måte, selv om den ikke var like røff som i Norge.
¦ En annen forskjell var maten og vinen, som helt klart var flere hakk bedre i Frankrike, sier han, og avslører sitt neste prosjekt. I sommer stiller jeg på startstreken i mitt eget Giro d’Italia. Jeg gleder meg selv om jeg vet at rittet kommer til å bli enda lenger, brattere, og tøffere enn fjorårets Tour.
Redaktør -