Tom Gaudland
Georgi Gospodinov i samtale med Daniel Medin.
«Vi er ikke tog. Vi reiser ikke fra punkt A til punkt B.» Med den formuleringen satte den bulgarske forfatteren Georgi Gospodinov ord på både sin egen fortellerkunst og romanen Vemodets fysikk, da han ble bokbadet av litteraturviteren Daniel Medin under Bokmessen i Gøteborg.
Gospodinov er født i Jambol i Bulgaria i 1968 og er en av samtidens mest internasjonalt leste østeuropeiske forfattere. Han debuterte som poet før romanen Natural Novel gjorde ham kjent utenfor hjemlandet. I 2023 ble han den første bulgareren som vant International Booker Prize, for Time Shelter, sammen med oversetter Angela Rodel. Men i Gøteborg var det særlig romanen Vemodets fysikk fra 2011 som var samtalens sentrum.
Endrer perspektivet
Romanen lar minner, familiefortellinger, politisk historie og myter flyte inn i hverandre. Minotauren er en sentral figur, men ikke først og fremst som monster. For Gospodinov er han et forlatt og misforstått barn, et vesen som er sperret inne på grunn av sin annerledeshet. Bildet åpner for romanens grunnspørsmål: Hvordan kan vi leve oss inn i et annet liv – også et liv som ikke ligner vårt eget?
– Litteraturen kan endre perspektivet, sa Gospodinov. Han trakk frem Hemingways Den gamle mannen og havet: Leseren føler vanligvis med fiskeren, men hva skjer om historien fortelles fra fiskens synsvinkel? Mennesket overlever, mens fisken dør.
Empati er nødvendig
Det er denne viljen til å flytte blikket som gir Vemodets fysikk sin moralske nerve. Gospodinov beskrev empati som både en litterær og politisk nødvendighet. Propagandaen reduserer mennesker til fremmede og fiender, mente han, mens fortellingen gjør det motsatte: Den lar oss høre en annens stemme og bære en annens erfaring et stykke på vei.
Samtalen med Medin tok også utgangspunkt i reisen – eller fraværet av den. Gospodinov vokste opp i det kommunistiske Bulgaria, der grensene var stengt frem til 1989. Han fortalte at besteforeldrene aldri reiste utenlands, og at faren bare én gang kom til utlandet, til Finland, nærmest ved en tilfeldighet. Reisen ble stående som en livslang fortelling i familien.
Reise langt mer enn turisme
Da forfatteren selv senere ble invitert til Finland, var faren syk av kreft. Besøket fikk en nesten overtroisk betydning. Tanken var at en reise til det eneste fremmede landet faren hadde sett, kanskje kunne hjelpe ham. Slik blir reisemotivet hos Gospodinov langt mer enn turisme. Det handler om å bevege seg på vegne av dem som ble holdt tilbake – og om avstanden mellom den virkelige byen og den byen man har forestilt seg gjennom bøker.
I Vemodets fysikk er nettopp vemodet en kraft. Gospodinov snakket om en «tyngdekraft i hjertet», og om nostalgien etter noe som kanskje aldri har eksistert. Faren kunne lengte etter Paris uten å ha vært der. Den oppdiktede byen kunne være vakrere enn den virkelige. Romanens melankoli er derfor ikke bare privat, men historisk. Den er et resultat av tapte muligheter, nedarvede stillheter og liv levd under ideologiske begrensninger.
Vi går som i en labyrint
Formen er like viktig som stoffet. Gospodinov avviser den lineære romanen med tydelig begynnelse, midte og slutt. Slik tenker heller ikke mennesker, sa han. Vi går som i en labyrint, stopper opp, skifter emne, vender tilbake. Han knyttet denne muntlige, digressive måten å fortelle på til bestemoren sin – og til Jorge Luis Borges. Hverdagslige detaljer får stå side om side med myter og filosofi, humor med sorg.
Forfatteren har ofte blitt møtt med forventningen om å representere Bulgaria, Balkan eller sosialismens historie. Den typen eksotisering har han motsatt seg. En forfatter fra et lite språk må også få skrive om de store, felles spørsmålene, understreket han. Samtidig ser han en frihet i å komme fra et lite land. Ingen forventer nødvendigvis noe av deg, og du får lov til å feile.
Universelt personlig
Det personlige kan likevel bli universelt. Gospodinov fortalte at lesere fra land som Spania, Tyrkia og Tyskland har skrevet til ham etter romanen Death and the Gardener, om en døende far. Flere hadde ringt fedrene sine etter å ha lest boken. Det er fortellingens mirakel, sa han: – Når vi våger å fortelle det nære, kan andre kjenne igjen sitt eget liv.
Vemodets fysikk er en labyrint, men ikke en flukt fra verden. Den undersøker hvordan familier, ideologier og minner former oss – og hvordan litteraturen kanskje kan åpne en vei ut, gjennom andres historier.
Tom Gaudland