Nervøse spiseforstyrrelser, som anoreksi og bulimi, er blitt den hyppigste dødsårsaken blant unge mennesker. For Magni Iren Moan Grlj (f. 1966 i Bjugn) holdt det på å gå skikkelig galt. Med boken "Vektløs" forteller hun sin historie.
- Da jeg var på det tynneste, veide jeg 33 kilo og var så innhul og mager at det vistes på magen min hvis jeg drakk et glass vann. Når jeg så meg i speilet og oppdaget at magen faktisk hadde en liten kul, følte jeg meg straks DIGER, kjempefeit, GRAVID! Jeg kunne bli liggende våken og irritere meg over sånt, og på slutten tok jeg knapt nok til meg verken vått eller tørt fordi jeg syntes jeg la på meg bare jeg tenkte på mat, sier hun.
For mange er det en ukjent verden med nesten uforklarlige reaksjonsmønstre som forfatteren fører oss inn i. Hun har følgende budskap med boken:
- Først å fremst vil jeg nå fram til jenter og gutter som sliter med selvbildet og sitt forhold til mat, trim og kropp. De må forstå at de ikke er alene, og at det er hjelp å få der ute. Boken er delvis skrevet som dagboknotater slik at både anorektikere og deres venner, pårørende, lærere og andre lettere kan sette seg inn i anorektikerens tankegang og følelser. Det er naturligvis vanskelig for utenforstående å forstå hvorfor ikke en person med inntil 40 prosent undervekt kan se i speilet hvor tynn han eller hun er og skjønne at kroppen trenger mat og drikke for å fungere. Jeg ønsker at boken skal ha en preventiv effekt på ungdom som føler seg fristet eller nærmest tvunget til å gå ned noen kilo for å bli så perfekt som
en-eller-annen skuespiller, fotomodell eller medelev som hun/han beundrer. Kanskje den også kan bli brukt til undervisning i for eksempel helsefag?
Moan Grlj forteller videre om hvordan hun lurte familie og venner til å tro at det ikke feilte henne noe som helst:
- På 80-tallet var anoreksi og bulimi ennå tabubelagte sykdommer som det ikke ble skrevet og snakket mye om. Ingen var oppmerksomme på faresignalene de burde se etter, og ingen reagerte på at jeg hadde lyst å gå ned et par kilo. De forbant ikke noen fare i at jeg kuttet ut kveldsmaten og begynte å gå turer med jevne mellomrom. Vekttapet gikk gradvis, og jeg snakket ikke noe om det med familien. Dessuten kjente de meg ikke som den etterhvert løgnaktige jenta jeg ble som la smuler på fatet og sa at jeg hadde spist, og som påstod at jeg spiste hos venner og hos kjæresten, mens jeg i virkeligheten hadde løpt åtte kilometer i plaskregnet. Etterhvert som jeg gikk ned i vekt, kledde jeg meg med flere lag klær. Siden jeg ikke ble så mager i ansiktet, ante de fred og ingen fare helt til jeg en dag kom hjem fra en joggetur og pappa plutselig så at jeg hadde mørke skygger under øynene og var hulere i kinnene enn han noen gang hadde lagt merke til. Foreldrene mine startet kampen for å få meg på rett spor igjen, men da var jeg kommet så langt inn i sykdomsforløpet, at jeg ikke hørte på dem. De følte seg hjelpeløse, og jeg ga dem mange skuffelser og påkjenninger. Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke klandrer noen av dem for at jeg ble syk. Tvert imot har de hele tiden støttet meg og prøvd å gjøre det de mente var best for meg.
Det er gått 30 år siden hun ble rammet av sykdommen. Hun er fortsatt nøye på å holde et sunt kosthold. Hun trimmer og går turer hver dag og liker absolutt ikke å se at vekten går opp. Men det sykelige er borte. Det var i alderen fra 16 til 21 år hun led som verst og endelig innså at hun behøvde øyeblikkelig hjelp. Hun ble matet intervenøst på sykehus, og de prøvde familieterapi og psykologtimer. Dessuten fikk hun akupunkturbehandling. Vekten gikk noe opp, men også ned. Hun stod på stedet hvil inntil kjærligheten gjorde sitt inntog etter at hun hadde takket ja til å bli med på et jobbutvekslingsprosjekt mellom Bjugn og vennskapsbyen Piran i det daværende Yugoslavia. Sammen med kjæresten ble hun imidlertid ganske snart oppmerksom på alvorlige bivirkninger av anoreksiasykdommen som måtte overvinnes.
- Da jeg møtte Bojan, hadde jeg vært uten menstruasjon i mer enn fem år, og da jeg som
22 åring kom til gynekologen for første gang i mitt liv, var han sjokkert over at jeg var like lite utviklet i underlivet som en tolvåring. Eggstokkene var blant annet bare en tredjedel så lange som de skulle ha vært fordi jeg i så mange år hadde levd i undervekt at hormonene hadde slått helt krøll på seg. Jeg ble sjokkert. Selv om jeg skjønte det ikke var bra å være uten menstruasjon, trodde jeg det ganske enkelt skulle gå i orden med vektøkningen. Men det måtte tøffe hormonkurer til først, og før det stabiliserte seg, hadde jeg også vært innom et stadium som kunne minne om overgangsalderen. Det er helt vanlig med store hormonforstyrrelser hos anorektikere. Mange risikerer å bli sterile og må gjennom harde hormonkurer for å kunne bli gravide. Jeg var veldig heldig som fikk en flink gynekolog som sørget for at jeg og mannen min fikk oppleve å få tre barn. Langt fra alle får den sjansen, forklarer Moan Grlj.
Hun og andre med spisevegring har innbilt seg at speilet lyver: at de er feite og ikke nær ved å bli forvandlet levende skjelletter med hud og hår på. Da gjelder det for familie og omgangskrets ikke å la seg skremme og overøse dem med strenge advarsler og befalinger.
- Det tok mange år før jeg begynte å trives med normalvekten min. Jeg vet at jeg må ta meg selv i nakken som mor og gå foran med et godt eksempel når det gjelder mat og vekt. Jeg maser aldri på barna mine, som heldigvis har et normalt forhold til kosthold og selvbilde, om at de må spise opp maten sin, og jeg kommenterer aldri min egen vekt eller en mulig irritasjon over noen ekstra kilo overfor dem. Jeg ønsker de skal ha et balansert syn på mat og kropp, og at de skal forstå at lykken ikke ligger i det å bli tynnere enn alle andre, sier hun.
Hva Magni Iren Moan Grlj for alt i verden vil unngå, er at hennes og andres barn faller ned i det hun kaller det svarte hullet:anorexia nevrosa. Dersom det likevel skjer, kan "Vektløs", med sin rå- og selvutleverende måte å beskrive hvor syk tankegangen er, være til stor hjelp.
Christian W. Holst