Han så opp og fikk se at de rike la sine gaver i tempelkisten. Da la han merke til en fattig enke som la to småmynter. Og han sa: «Sannelig, jeg sier dere, denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre. For alle de andre la gaver i kisten av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun hadde å leve av.»
Lukas 21,1-4
Noen ganger har jeg stusset over denne teksten. Kvinnen la to småmynter i kisten og det var mer enn noen av de andre. Det er ikke lett å forstå denne logikken, men jeg kan forsøke å forklare den, For den som har mye, er det ikke så vanskelig å gi, hvis man ikke er spesielt gjerrig; hvilket aldri – uansett – er noe godt utgangspunkt. Ved store innsamlinger etter katastrofer og kriser opplever vi at stater og bedrifter bevilger den ene millionen etter den andre. Dette er flott, og det trengs mye penger for å rette opp for eksempel ødeleggelsene etter tsunamikatastrofen i desember 2004 og etter flommen i New Orléans høsten 2005, bare for å nevne noe.
Men – jeg tenker på de barna som har laget tombola og loppemarked og samlet inn 30, 50 og 70 kroner. De pengene er spesielt betrodd – og jeg vil tro de strekker ekstra langt fordi de er gitt ut fra et spesielt hjertelag; det barnlige og kjærlige.
Penger er penger, det er sant, men de pengene som er samlet inn og som det ”koster” noe å få fatt i, de strekker ofte lenger. Dette er noe av forklaringen på det som i den gamle bibeloversettelsen het ”enkens skjerv”.
Et annet eksempel: Jeg var i Sri Lanka under tsunamien. Hvem var det som hjalp turister og utlendinger i det fattige landet sør for India? Jo, lokalbefolkningen som lite eller ingen ting hadde fra før og som selv hadde blitt rammet av katastrofen.
Det gir grunn til ettertanke, men også grunn til ekstra god glede når man gir.
Jørn-Kr. Jørgensen