En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne.
3. Mosebok 6,6
Det er en ild som alltid bør brenne i våre hjerter, det er kjærlighetens ild for andre mennesker.
Dette bibelordet fra Det gamle testamentet sier at denne ilden skal være ”stadig”, altså alltid, og det er et vakkert bilde på hvordan vi mennesker bør være i forhold til hverandre. Slukner ilden – og det kan den – mister vi også interessen for andre. Det er tragisk.
En påske stod jeg sammen med noen tusen andre mennesker på Petersplassen i Roma foran Peterskirken. Pave Benedikt XVI talte til folket med glød i både stemmen og i hjertet om at vi må elske hverandre. Han talte på flere språk og viste en karisma og en entusiasme jeg sjelden har sett. Folket klappet og jublet, og Paven strakte begge hendene ut og velsignet folket. Det var et uforglemmelig øyeblikk.
Et par timer senere fikk jeg hilse på Paven. Han tok meg i hånden, la sin andre på hodet mitt og velsignet meg. Jeg har aldri trodd på overåndelige ting, men jeg ble sikker på at Paven hadde ilden brennende både på alteret og i hjertet. Og slik som Paven hadde entusiasmen levende for folk flest, kan vi ha gløden brennende i våre hjerter for andre som trenger oss, som trenger en oppmuntring, en blomst, en hilsen.
Vårt samfunn er fullt av ensomme mennesker som roper på kontakt. Som kristne har vi forpliktelser overfor hverandre, vi har forpliktelser til omsorg og medmenneskelig forståelse. Selvfølgelig er dette en utfordring. Den ligger i den enkeltes hjerte, og dersom den ikke brenner hos deg, så har jeg et råd, Tenn den! Jeg garanterer deg at du blir et rikere menneske.
Jørn-Kr. Jørgensen