Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.»
Johannes 20,26-29
I disse versene i bibelen leser vi om Tomas; om Tomas tvileren. Tomas tvilte på at det var Jesus, han tvilte på korsfestelsen.
Slik som Tomas tvilte, kan vi også tvile. Kirken har på en måte tatt konsekvensen av folks tvil og arrangerer fra tid til annen noe som kalles ”Tomasmesse”; en slags gudstjeneste for tvilere, kan du si.
Tvil er noe av det sunneste vi kan ha i forhold til det å tro. Tvilen gir nemlig rom for vekst fordi tvilen også er opphavet til nye tanker og assosiasjoner. Den som mener seg å vite med hundre prosent sikkerhet, den behøver ikke å tro, for den vet. Men den som tviler, den tror – og i det rommet som da skapes i ens eget sinn, oppstår det ny tro, nye holdninger og mange synspunkter får et nytt lys over seg.
”Tvilen er troens skygge” skriver Jo Nesbø i sin bok ”Frelseren”. ”Har du ikke evnen til å være tvilende, kan du heller ikke være troende.”
Den som sier ”Jeg er sikker!” den hindrer også enhver vekst og ny tanke i eget trosliv. Da kan det hele fort bli tørt og lammende, ja, dogmatisk – og det er ikke slik det er ment å være. Troen skal være levende – levende i tro, tvil, bønn og gjerninger. En tro uten gjerninger, er en død tro. Og en tro uten kjærlighet, blir også en død tro. Den teoretisk og intellektuell tilnærmelsen kan ofte bli mer filosofisk slik at man mister bakkekontakten. Men en tro som tviler – som stiller spørsmålet: Hvorfor? Den lever.
Kan vi tvile som Tomas og gå videre i våre liv med både troen og tvilen, er det kanskje sant som det viktige juridiske prinsipp sier, ”Tvilen skal komme tiltalte til gode” – og hvis man ikke tviler, hvordan kan man da egentlig forvente, enn si forlange, noen vekst?
Jørn-Kr. Jørgensen