Det er flere måter å forholde seg til løgn på. De aller fleste velger i svært mange situasjoner å ignorere den, men tar den likevel til etterretning.
Den som lyver bevisst stiller seg innenfor et lys hvor avsløringen ligger snublende nær. Jeg forstår godt at mennesker lyver av og til, og det har hendt jeg har konfrontert den som lyver med usannhetene. Det er jo ikke noe morsomt.
Jeg har selv blitt konfrontert med ting jeg har sagt som ikke har vært sant, og det har vært en heller svett opplevelse – og ikke noe gøy. Og det skaper ikke tillit.
Jeg tror det er best å konfrontere den med løgnene som lyver. Ikke i full offentlighet, men på tomannshånd. Var det sant det du sa til meg der? Stemmer det med virkeligheten? Jeg har hørt noe annet? Vennligst forklar dette nærmere?
De fleste mennesker vil fortelle sannheten når de blir konfrontert med løgnen. Det finnes riktignok noen som er vanskeligere på dette området enn andre, og det finnes også noen lystløgnere blant oss. Opplever man skuffelse på skuffelse fra mennesker man har et tillitsforhold til, får man ta det opp en gang for alle eller sørge for at rollene blir omdefinert.
Min erfaring er å si tingene som de er.
Jørn-Kr. Jørgensen