Selvfølgelig er det god grunn til å være takknemlig over livet. Den som ikke takker, bør nok tenke seg om et par, tre ganger. Riktignok har ikke skjebnen vært like god mot alle, men jeg vil i det lengste tro at vi alle har noe å takke for.
I noen år gikk jeg mye på gaten i Oslo blant uteliggere og andre som ikke hadde
noe sted å gjøre av seg. I forbindelse med studier kom jeg til å ha mange nattevakter på et psykiatrisk sykehus med svært belastede pasienter. Som reisende
journalist og forfatter har jeg vært noen ganger i Asia og møtt nød, død og
fattigdom på nært hold. Overalt har jeg møtt mennesker som takker for livet.
Den finske sangeren Arja Saijomaa synger «Jag vill tacka livet»; hun kunne kanskje ha sunget «Jag vill tacka för livet». Det høres riktigere ut.
Men vil kanskje noen spørre, er nå dette livet så mye å takke for? «Jeg har ikke hatt det så godt. Var født i fattige kår og fikk ingen utdannelse. Ble tidlig syk og skilt, og fikk ingen barn. Jobb har det også vært dårlig med. Så jeg vet sannelig ikke... Er det noe å takke for?»
Tja – noen vil oppleve det slik, men da er det kanskje grunn til å se på hva man har
fylt livet sitt med? Kanskje det er selve livsinnstillingen – grunnholdningen – det er noe galt med?
Det er mulig jeg har en banal innstilling til dette, men jeg tror det er god grunn
til å takke for livet. Takk for det vi har fått se og oppleve, takke for venner, for mat og helse – og gode dager. Det kan hende de mindre gode dagene har vært der for at de gode skal bli bedre. For at vi skal forstå og sette pris på dem... Den dagen vi begynner å ta noe i livet som en selvfølge, er det grunn til å stoppe opp og spørre i hvilken retning vi går og i hvilken retning vi vil med våre liv.
Det kan hende vi får overraskende svar. «I never promised you a rose garden.»
Jørn-Kr. Jørgensen