Ja, du forstår, jeg er på vei til Gamlebyen Gravlund her borte for å plante et par grønne planter på min bestefars grav. Han døde i 1965, men jeg har beholdt graven. Han var så en god mann og det er viktig å ta vare på minnene. Det er alt jeg har igjen etter ham.
Midt i Grønlandsleiret på vei til et møte i byen treffer jeg Olav, en gammel kjenning fra over 30 år tilbake. Nå haster han ut mot Gamlebyen etter å ha lagt et prospektkort med Oslo-motiv i postkassa ved Grønland menighetshus til sin søster i Nord-Odal. – Jeg skrev bare: ”God sommer!”, forklarer han.
Og like fort som Olav dukket opp i menneskevrimmelen forsvinner han videre mot Oslogate og Ladegården. – Plantene må i jorda før de tørker, sier han.
Jeg blir gående mot sentrum og tenke på Olav og hva han sa. ”… det er viktig å ta vare på minnene…” ”Det er alt jeg har…” Plutselig slår det ned i meg: Minnene! Alt jeg har!
De fleste av oss har minner fra nære og kjære slektninger som ikke er blant oss lenger, og for noen av oss er det alt vi har igjen av dem. Det er disse vi må ta vare på. Det er vår arv – noe av det beste som finnes. Minnene.
En av de nærmeste dagene skal jeg selv gå innom min lokale blomsterhandler og kjøpe noen planter som jeg vil sette på en grav hvor det ligger to mennesker som i sin tid var glade i meg. I respekt og med en hilsen og klem, vil jeg sette plantene i jorda. Med kjærlighet vil jeg vanne dem – og om noen uker vil jeg komme tilbake til graven for å se hvordan det vokser og gror.
Det er en dyp symbolikk i dette. Vi lever og dør, vi planter, og opp av jorda kommer det nytt liv. Det er det som gir håp; et håp vi kan leve på, glede oss over og ta fram når savnet kommer. Det er det som er gode minner.
Og har du ikke noe gravsted å gå til eller noen planter du vil plante, så kjøp noen blomster – eller en potteplante – til deg selv. La blomstene eller planten få den fineste plassen i hjemmet ditt og gled deg over det. Kan du knytte noen minner til det hele, kan du bli et lykkeligere og gladere menneske som kan glede deg over livet der det vokser og gror.
Jørn-Kr. Jørgensen