Det er mange som mener at det meste av det som har med glede å gjøre, er synd. Det er helt feil.
Jeg ble minnet kraftig om dette en gang jeg i egenskap av journalist besøkte en prest et stykke øst for Bergen. Etter å ha snakket lenge med presten, fikk jeg omsider hilse på hans kone og sønn. Det var dessverre to kuede mennesker. Mitt besøk var straks før jul, og på vei til prestegården kjørte vi innom et gartneri som dyrket julegleder. Jeg ga en vakker, rosa juleglede til kona, og fikk så vidt et nikk tilbake. ”Her har ikke gleden sluppet til”, tenkte jeg. ”Her var det mange mørkemenn.” Det holdt for meg... i flere år fremover. ”Til denne kroken av landet hadde ikke gleden funnet veien.”
Jeg tror at den som vil leve som en kristen kan ha et liv overøst med glede og at man faktisk kan gjøre det man vil så lenge man kan stå for det selv, og så lenge man ikke skader andre eller vekker ”anstøt”, som folk sa i gamle dager.
Meget godt vet jeg at det å leve som kristen praktiseres ulikt fra menighet til menighet, fra kirkesamfunn til kirkesamfunn, men det kan aldri være noe galt å vise ekte glede – eller ekte sinne. Det er faktisk synd å ikke gjøre det.
Sann og ekte glede forvirrer ikke noen og kan aldri gjøre noen skade, mens falskt sinne og falsk oppførsel bare forvirrer, for da vet man ikke hvor man har den som sitter foran seg. Barn blir superforvirret av at mennesker spiller falskt, og ingen er så flinke til å avsløre falskhet som barn. De forteller det bare ikke, og ofte har de ikke lært å sette ord på det, Men barn oppfatter og tar det til seg. Det er alvorlig, langt alvorligere enn vi tenker over.
Men barn tar også til seg den ekte gleden og bruker den i sitt liv til å glede seg videre over det som skjer – og over livet.
Jørn-Kr. Jørgensen