Meta var «fange 37722 i Ravensbrück»

05.11.2020
Meta var «fange 37722 i Ravensbrück»
Stig H. Christensen og Unn Christensen
Fange 37722 i Ravensbrück

I en liten, men tilsvarende interessant bok forteller Stig H. og Unn Christensen sin mors krigshistorie fra Trondheim. «Fange 37722 i Ravensbrück» heter den 128 siders boken som ikke ruver i den norske bokhøsten, men som er desto viktigere.

Som ung dame hjemme i Trondheim ble Meta Christensen som bokens hovedperson heter arrestert i november 1943 21 år gammel. Hun ble forhørt av ingen ringere en Gerhard Flesch som var den brutale sjefen for Gestapo i Midt-Norge. Da hun ble pågrepet arbeidet hun ved Trondheim politikammers fremmedavdeling og var bl.a. opptatt med å skrive ut falske identitetskort til norske patrioter som av en eller annen grunn måtte flykte.

Meta ble arrestert natten til 2. november 1943 og ført til det beryktede Misjonshotellet hvor bl.a. Gestapo hadde sitt hovedkvarter. Herfra ble hun transportert til Falstad, videre til Grini og deretter til konsentrasjonsleiren Ravensbrück hvor det i løpet av krigen kom til å være ikke mindre enn 103 norske kvinner sammen med ca. 120 000 andre. Ravensbrück var naziregimets kvinneleir.

Den som har vært i Ravensbrück vet at det å være fange her ikke var noe direkte søndagsskoleopphold. Her var det råhet og brutalitet som stod på dagsorden; særlig fordi det var kvinner og fordi det i mange tilfeller var mannlige fangevoktere som rådde over et helt spekter av kvinner som de nær sagt kunne gjøre hva de ville med. Særlig gjaldt dette de såkalte «medisinske undersøkelsene» som ikke hadde noen som helst slags medisinsk betydning, men som ble foretatt mer av perverse og sadistiske grunner for å tilfredstille undersøkerens ego og perverterte sinn.

Den som setter seg ned og leser historien om Ravensbrück vil fort bli forferdet over denne bestialitetens leir hvor det blant kvinnene utviklet seg en holdning som gjelder mer om jungelens lov enn noe annet – at den sterkeste overlever. Hendelsene i leiren satt kvinnene i stand til å gjøre og være med på de verste ting, og selv om mye av det er beskrevet i litteraturen, vil noe for alle forbli i «glemselens hav». Det er rett og slett for vanskelig å forholde seg til.

Midt oppe i dette var Meta Christensen, og dette forteller hennes to barn om på en ærlig og lettfattelig måte som gjør at leseren får forståelse for hva dette handler om. Særlig for yngre lesere og den oppvoksende slekt er dette verdifullt.

For den som interesserer seg for krigen og menneskeskjebner, er denne lille boken et funn – samtidig som den er en hyldest og et «testament» fra en ung kvinne og en mors opplevelser under 2. verdenskrig. Det er ikke alle som får anledning til å skrive det, men  Stig H. og Unn Christensen gjør det på en fin måte.

Meta ble med De Hvite Bussene hjem til Norge da krigen var over, og levde et interessant liv i fortsettelsen. Hun engasjerte seg i Amnesty og i Bestemødre mot atomvåpen og i flere andre ideelle organisasjoner til menneskehetens beste. Hun skrev til statsminister Olof Palme og hun stilte offentlige spørsmål til utenriksminister Knut Frydenlund. Hun engasjerte seg også i Den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Hun besøkte også Ravensbrück i 1991 i forbindelse med et TV-program.

Etter krigen tok den unge passkriveren fra Trondheim politikammer opp psykologistudiene og avla psykologisk embetseksamen. Hun gikk også i psykoanalyse og ble skolepsykolog for å vie størsteparten av sitt yrkesaktive liv ved å være psykolog ved en institusjon for barn. Psykoanalysen og psykomotorisk fysioterapi hjalp henne med å komme over traumene hun ble påført i Ravensbrück. De ble aldri helt borte, men hun lærte seg å leve med dem.

Meta Christensen tilhører en gruppe kvinner som «stod for en støyt». Som ikke lot seg knekke verken i første, andre eller tredje – eller fjerde omgang. De ville noe med livet sitt. De ville leve og de trodde ikke på den nazistiske tankegangen om «forakt for svakhet».

Opplevelsene i Ravensbrück fulgte Meta inn i alderdommen. Da hun lå på et sykehjem i Oslo og så opp på en åpen skapdør, ba hun folk rundt seg om å lukke døra. Der inne var krigens opplevelser. Mange år etterpå gjorde det like vondt – og det var like vanskelig som «den gang da».

Boken «Fange 37722 i Ravensbrück» - som er utgitt av  Museumsforlaget – bør leses og fordøyes i små porsjoner. Og teksten bør gjennomreflekteres igjen og igjen for å skape en større forståelse for hva de 103 norske og de mange unevnte kvinnene i leiren var igjennom. Det avtvinger respekt – en respekt man rører ved å lese denne tankevekkende boken.

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forleggerforeningen

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forl...

Forleggerforeningens direktør Kristenn ...

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Tor Wilthill har et skarpt blikk og sans ...

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. Croix

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. ...

NRK-duoen Gokstad og Bache utforsker et mørkt ...

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Posthumt fra Jan Roar Leikvoll

Posthumt fra Jan Roar Leikvoll

Jan Roar Leikvoll (1974-2014) debuterte ...

Anmeldelser

Norske, kvinnelige krigsdeltakere frem i lyset

Norske, kvinnelige krigsdeltakere frem i ...

Denne boken skulle ha vært skrevet for ...

Bergen by – et slags himmelen??

Bergen by – et slags himmelen??

Kan man i fullt alvor gå rundt å ...

Et noe annerledes julehefte

Et noe annerledes julehefte

Takk og lov! Juleheftenes tid er så ...

Bydelsbok om Majorstuen og Frogner innfrir bare delvis forventningene

Bydelsbok om Majorstuen og Frogner innfrir ...

«Det er skrevet mye om Frogner; ikke så ...

Gnistrer det i ditt liv?

Gnistrer det i ditt liv?

Noe av det kjedeligste av alt, er kanskje ...