Lyrikkforlaget
Bård Reiakvam Kittang
Han jobber som lege til daglig, men sysler med dikt og fotografi på fritiden. I den svært så spesielle tekstsamlingen iPhonomatopoetikon lar Bård Reiakvam Kittang seg inspirere av japanske kunstformer.
– Jeg har lenge vært opptatt av nyanser i landskap, spesielt de tilsynelatende monotone og karrige, forteller Kittang. – Fotografiene ble tatt i en spontan raptus for noen år tilbake, og unnfanget etter hvert tanken om et bokprosjekt, inspirert av de to japanske kunstformene Suiseki og Haiku.
Bård Reiakvam Kittang er 51 år gammel, jobber som lege, underviser og forsker, og er opptatt av musikk, idrett og litteratur på fritiden.
– Jeg er nysgjerrig og undrende av natur, noe jeg tror hjelper meg både i arbeid og fritid, og når jeg skriver, smiler Kittang.
Fotografiene som er å finne mellom stive permer i iPhonomatopoetikon, er fra natur- og kulturlandskapet på Vestlandskysten, først og fremst i øyene vest for Florø, der Kittang har sine slektsrøtter på farssiden.
– De er langt fra tradisjonelle landskapsfotografier, men utsnitt som har vekket «skulpturelle» assosiasjoner i meg, først og fremst figurer som likner på menneskeansikter- og kropper, andre pattedyr, fugl og fisk. Gjennom de korte diktene som ledsager hvert fotografi, har jeg prøvd å beskrive disse assosiasjonene, med referanser til blant annet politikk, religion, litteratur, film, kunst, idrett, klimaendringer, folketro og historie, forklarer forfatteren.
– Jeg tror boken kan være interessant for alle med et nysgjerrig sinn, åpenhet for mer eller mindre bisarre tolkninger, fascinasjon for foto, og aksept for fototekniske begrensninger satt av en amatørfotograf med smarttelefonkamera.
Kittang lar seg fascinere av det faktum at de fleste av motivene i boken, vil eksistere lenge etter vår levetid.
– Figurene fanget i Apples netthinne var i høyeste grad virkelige da jeg fotograferte, og mange av dem vil være til stede på nøyaktig samme sted i tusenvis av år etter at vi har gått i graven. Men fiksjonen er jo hele tiden til stede, gjennom det fotografiske blikket, mine assosiasjoner, og hvordan disse blir formulert i de Haiku-inspirerte diktene, forklarer den kreative skribenten, som debuterte med sin første diktsamling, Pestskrift, i 2022.
Tittelen på boken er en smule spesiell. Men den er ikke helt tilfeldig valgt.
– Jeg innrømmer at tittelen ikke umiddelbart er forståelig, men da den datt ned i hodet mitt, skjønte jeg at boken måtte hete «iPhonomatopoetikon». Det er flere grunner til at det ble slik: Den åpenbare koplingen til mitt fototekniske hjelpemiddel, og den kanskje ikke helt åpenbare likheten mellom lydhermende ord (f.eks. mjau, voff og pling, på gresk; onomatopoetikon) og figurmalende landskapsfotografier. Dessuten; det tilsynelatende paradoksale i bruken av et lett tilgjengelig teknologisk hjelpemiddel gjennom en kort tidsperiode, for å mane til tålmodig og dvelende utforsking av nyanser og assosiasjoner i natur- og kulturlandskapet, forklarer Kittang.
Han mener boka skiller seg ganske godt ut i floraen av både illustrerte og uillustrerte diktsamlinger.
– Jeg har stor respekt for det tidkrevende arbeidet bak både stor lyrikk og fotokunst. Og selvsagt, målt opp mot dem som virkelig gjør seg gjeldende innen disse kunstformene, er jeg en sann amatør. Det som kanskje er litt spesielt med boken, er måten landskapet er fanget på, både gjennom tekst og bilder, inspirert av to eldgamle kunstformer fra det fjerne Østen. Det høres kanskje litt pretensiøst ut, men jeg har aldri sett en slik form for (stein)galskap trykket i bokform tidligere. Men det er kanskje noen andre som meg der ute, det hadde vært hyggelig, det.
Mai Britt Hareide