Lyrikkforlaget
Thore Danielsen
Thore Danielsen (68) har brukt karrieren på å forstå hvordan maskiner kommuniserer. Nå debuterer han med diktsamlingen «Språkets stier», der han vender blikket mot de menneskelige kommunikasjonsbruddene – og mot livet selv.
Da anestesilegen bøyde seg over ham etter en hasteoperasjon i 2020 og sa at de holdt på å miste ham underveis, skjønte Thore Danielsen at tiden var kommet. Ikke for å forlate livet, men for å endelig skrive ned diktene som hadde ulmet i ham i flere tiår.
– Dermed fikk jeg det brått travelt, forteller han lakonisk.
Resultatet er «Språkets stier», en diktsamling som bærer preg av det Danielsen selv beskriver som «tanker etter et levd liv». Dette er dikt han ikke kunne ha skrevet for femti år siden. De bygger på erfaringer, observasjoner og den innsikten som bare kan komme fra å ha levd – og nesten mistet – livet.
Fra informatikk til lyrikk
Veien til debuten har vært alt annet enn lineær. Danielsen vokste opp i Tromsøysund, solgte aviser i Tromsø-gatene som sjuåring, og endte opp med å bli førsteamanuensis i informatikk ved Universitetet i Tromsø. I 1988 arrangerte han den første skandinaviske AI-konferansen. Samme år ble han med i Teledirektoratets forskergruppe, der han jobbet til 1996. Siden da har han arbeidet som internettkonsulent.
Men parallelt med den tekniske karrieren har språket alltid vært en kilde til fascinasjon. I arbeidet med datamaskinbasert kommunikasjon og kunstig intelligens har forståelsen av språkets nyanser vært avgjørende. Nå, i livsløpets «oktober», som han selv kaller det, er det de menneskelige sidene ved kommunikasjonen som står i fokus.
– Jeg ser på alle tekstene i boken som om de er hentet fra virkeligheten, sier Danielsen. – Kanskje er noen av dem vrengebilder av virkeligheten. Men også tekster som kan virke sterkt personlige er ikke nødvendigvis selvopplevde.
Sorg, savn og selvmord
Kulturjournalist Helge Matland roser diktsamlingen for sitt lettflytende språk og naturlige rytme. Han fremhever hvordan Danielsen setter enkeltmennesket inn i en større verden, og hvordan diktene bærer bud om alt annet enn optimisme når det gjelder fremtiden.
En leser har beskrevet boken som preget av «sorg, savn og sykdom – nok for et helt orkester». Danielsen selv understreker at dette likevel ikke er et klageskrift.
– Brorparten av tekstene handler om hvordan livet har sett ut for andre, sier han, og nevner diktet «Dagligdags» som ble publisert i Nordlys i oktober 2023. Avisen valgte å illustrere det med bilder fra rakettangrep på Gaza. Men diktet var skrevet måneder tidligere, som en generell kommentar til alle krigers grusomheter.
Den såreste teksten i diktsamlingen er «Jeg er aldri helt alene», som ble til etter at to selvmord traff ham hardt.
– Skyldfølelsen over at man sviktet i å tolke den andre. Følelsen av utilstrekkelighet fordi man ikke maktet å stanse den handlingen. Det blir overveldende, sier han.
Andre dikt er tilegnet barnebarn og mor. To av bokens eldste dikt handler om moren – forholdet til henne ble naturlig nok annerledes etter at faren døde da Thore var fem og et halvt år gammel.
Trommestikker og blues
For Danielsen har det vært viktig at diktene skal ha både rim og rytme. Han trekker frem en kort ungdomsperiode med trommestikker som en uventet nyttig erfaring når han skal evaluere tekstenes rytmikk.
– Hvert ord har sin rytme, og når ordene settes sammen til fraser skal både ordenes rytme og frasens rytme stemme overens hele veien gjennom diktet, forklarer han. – Selv om jeg ikke kan skrive melodier, har hvert dikt sin egen melodi når jeg leser dem for meg selv.
Han håper diktene kan gi leseren det samme som en godt fremført blues gir ham selv – en renselse, en måte å riste av seg sitt eget.
– Få ting gjør meg så glad som en flott fremført blues. Det er som om jeg da får ristet av meg min egen blues, sier han.
Kunstmaler Jan R. Iversen beskriver diktsamlingen som en fast følgesvenn i atelieret, en kilde til nye tanker og motiver.
AI og mennesket
Titteldiktet «Språkets stier» er en kommentar til AI og store språkmodeller. Men for Danielsen er ikke teknologien i seg selv problemet – det er den ukritiske bruken av den.
– Det store tilbakevendende problemet med teknologi er hvordan den benyttes, sier han, og viser til eksempler som AI-fadesen i Tromsø ved utarbeidelse av beslutningsgrunnlag for skole- og barnehagestruktur.
Danielsen innrømmer at han allerede har en neste diktsamling nesten ferdig. Men han er i den kritiske fasen der tekstene noen dager virker altfor dårlige, andre dager mer enn bra nok.
– Etter den boken? Det våger jeg ikke å tenke på, sier han.
For nå er det «Språkets stier» som skal finne sine lesere. Danielsen håper førsteopplaget vil selge ut, og at lesere vil finne ro og glede i tekstene – kanskje til og med se seg selv på en ny måte.
Karen Iversen