Pisker seg selv for å forstå verden

Etter seks tidligere diktsamlinger, to romaner, en novellesamling og en barnebok er forfatteren Ola Grøvdal tilbake med «Flagellantens evangelium». Her tar han for seg skyld, sorg, natur og menneskets manglende evne til å la naturen og krigen være i fred.

Grøvdal er født i Oslo i 1953, men vokste opp i Rørvik i Nærøysund, dit han har flyttet tilbake som pensjonist. Studietiden ble tilbrakt i Oslo, før et langt yrkesliv som lærer, inspektør og rektor i den videregående skolen førte ham først til Vardø og deretter til Nore i Numedal, der han bodde i 36 år.

– Naturopplevelser har alltid vært viktige for meg, fra det værharde landskapet på Varangerhalvøya til fjella, viddene og skogene i Numedal og tilbake til havet og haugene jeg vokste opp med, sier Grøvdal.

Han beskriver seg selv som en ivrig friluftsmann som ferdes like gjerne på sjøen med årer eller motor som i fjellet til fots, på ski eller med hest. Interessen for dyreliv, særlig hunder og hester, har også satt spor i forfatterskapet, sammen med en vedvarende opptatthet av pedagogikk og politikk.

I 2013 mistet Grøvdal kona si etter mange års kreftsykdom, en erfaring som ligger tett under overflaten i mye av det han har skrevet siden.

 

Mennesket som pisker seg selv

Tittelen «Flagellantens evangelium» spiller på middelalderens selvpiskere – botsøvere som slo seg selv i troen på at smerten kunne rense og frelse. For Grøvdal er bildet en inngang til noe langt mer aktuelt, nemlig hvordan mennesket i dag forbruker ressursene og naturen det har tilgang til, vel vitende om at det samtidig skader seg selv og etterkommerne sine.

– Bakgrunnen for diktene i Flagellantens evangelium er opplevelsen av at vi mennesker forbruker de ressursene og den naturen vi har tilgang til, samtidig som vi vet og erfarer at vi «pisker» oss selv, det vil si påfører og skader oss selv og etterkommerne våre på sikt, sier han. – Vi velger å fjerne oss fra naturen og lever konstruerte liv der til og med intelligensen er blitt kunstig.

Diktene henter kraft fra en billedverden forankret i natur og mytologi, som havet, fururøttene og elgen i daggryet, men også fra en brutal samtid, representert ved øvingsgranaten med kyrilliske bokstaver. Jordugleflukten, med sin lave, vinglende kurs som aldri følger den rette veien, men alltid beveger seg framover, fungerer som en rettesnor gjennom diktsamlingen.

Samtidig er det personlige tapet aldri langt unna: et fjortenårig liv som slukner, et hode i en morgenkåpe som er for stor, et siste utpust som ikke følges av et nytt innpust. Skyld, kjærlighet og et forsøk på å stanse en krig ingen synes å kunne stanse, er gjennomgangstemaer.

 

Håp om resonans

Grøvdal trekker fram den tyske sosiologen Hartmut Rosas begrep om resonans som et mål for diktene sine.

– Med disse diktene håper jeg at leserne kan oppnå det som Hartmut Rosa kaller resonans, at de vekker noe i oss, skaper gjenkjennelse og tilhørighet i motsetning til hastverk og fremmedgjøring, sier han.

Han legger ikke skjul på at avmakt er en følelse han kjenner godt.

– Av og til kjenner jeg på maktesløshet overfor den verden jeg lever i. Ja, av og til nesten på desperasjon. Men likevel er drivkraften min troen på menneskets evne til å skape en bærekraftig tilværelse, og en sterk lidenskap for livet, sier Grøvdal.

 

Mottar ros

Boken har allerede fått honnør fra flere hold. Forfatter Maren Valø Dekkerhus omtaler diktsamlingen som en «knakende god diktsamling» som med ubehagelig intensitet utforsker smerte, skyld og menneskets behov for frelse, mens stortingsrepresentant Ingrid Liland (MDG) trekker fram hvor personlig og konkret diktene er – «så personlig og konkret at det river i hjertet».

Grøvdal er tidligere tildelt både Hartvig Kirans Minnepris og J.W. Stenersens romanpris, og har i tillegg til diktsamlingene skrevet flere teaterstykker for barn og lokalhistoriske forestillinger, sist musikkteaterstykket om forliset til hurtigruteskipet Sanct Svithun i 1962.

 «Flagellantens evangelium» utkommer på Lyrikkforlaget.

 

Marie B. Gulbrandsen