Festen må ta slutt, men Fridtjof har knapt begynt

Med solbriller på nesen og et dikt på servietten er Fridtjof Loen Steensgaard tilbake med sin andre diktsamling. Han skriver om livet som fest – og om morgendagen man ikke kan utsette for alltid.

Det er noe befriende uanstrengt over Fridtjof Loen Steensgaard. Den 32 år gamle forfatteren fra Oslo er ikke den typen som gjemmer seg bort på et stille skriveværelse med lukket dør og slukket telefon. Han finnes heller i den andre enden av rommet – på pubhjørnet, med et glass i hånden og en notatblokk på bordet, på jakt etter neste dikt i ansiktene rundt seg.

– Mye av fritiden min går til å lese, skrive eller nyte det livet har å by på av mat og opplevelser. Alt fra film, konserter, museer eller bare andre mennesker, og helst med noe godt i glasset, sier han.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen denne livsfilosofien i hans nye diktsamling, Festen må ta slutt, som nå er aktuell fra Lyrikkforlaget.

 

Inspirert av en svensk popsang

Tittelen er ikke tilfeldig valgt. Den er hentet fra den svenske artisten Veronica Maggios sang Måndagsbarn, der hun synger om at helgen må ta slutt.

– Jeg tok det videre og skrudde det opp tematisk, dystrere og mørkere, forteller Steensgaard.

Og det er nettopp denne bevegelsen, fra fest til regning, fra dans til dagslys, som driver diktsamlingen fremover. Boka åpner med en enkel, nesten provoserende invitasjon: Livet er en fest. Nyt det. Drikk den dyre vinen. Ta på deg ballkjolen. Si til folk at du elsker dem – hvis du mener det. Tilgi – hvis de fortjener det. Mandagen kan vente.

Men mandagen kommer alltid.

 

Karakterer som nekter å lære

Festen må ta slutt er Steensgaards oppfølger til debuten Femti sitat fra en full pirat, og han er åpen om at mye av tematikken er gjenkjennelig fra den første boka. Forskjellen er at han denne gangen strekker formatet lenger.

– Jeg har med flere lengre tekster og monologer som handler om karakterer som har lært, lærer eller nekter å lære at festen som er livet deres må ta slutt, før de selv går under.

Det er et univers befolket av folk som kjenner konsekvensene av egne valg, men som likevel tar neste glass. Ikke fordi de ikke vet bedre, men kanskje nettopp fordi de gjør det.

Et annet gjennomgående tema er religion, men i Steensgaards versjon består treenigheten av utleieren som nekter å betale tilbake depositumet, naboen som truer med å ringe politiet og leietakeren som holder nach på en onsdag til tross for at det er skoledag neste morgen.

– Det er en autentisk skildring fra en forfatter som skriver tøft, melankolsk og skittent, men fortsatt med humor og glimt i øyet, sier han om sin egen stil, uten falsk beskjedenhet, men heller ikke uten selvransakelse.

 

Halvparten er sant

Spørsmålet om hva som er fiksjon og hva som er virkelighet, er et spørsmål Steensgaard liker å la stå åpent.

– Som i forrige bok vil jeg si femti/femti. Hvilken halvdel får leseren selv gjette seg frem til.

Han legger til at én av monologene er svært personlig følelsesmessig, selv om handlingen er oppfunnet. De øvrige er mer observasjon og spekulasjon.

Diktsamlingen avsluttes med noen alternative juledikt som, ifølge forfatteren selv, forhåpentligvis vil få leseren til å sette pris på sin egen dysfunksjonelle familie – eller i det minste innse at man ikke er alene om å synes at julen kan være litt ekstra vanskelig.

 

Mye på gang

Steensgaard er utdannet manusforfatter og lar ikke pennen hvile mellom utgivelsene. Han jobber for tiden med en roman løst inspirert av eget liv, har ideer om barnebøker, en novellesamling, en TV-serie han forsøker å selge, samt skuespill og kortfilmer.

Det er mye, men for en mann som skriver dikt på pubhjørnet med solbriller inne fordi verden er vakrere gjennom farget glass, virker det helt naturlig.

Marie B. Gulbrandsen