Også Stavanger hadde sitt Akropolis

10.12.2015
Også Stavanger hadde sitt Akropolis
Arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff tegnet fire monumentalbygg på Stavangers Akropolis. (Dreyers Stavangerbøker)

Sier du ordet Akropolis til noen, vil vedkommende formodentlig straks tenke på Athen. Han vil muligens også se for seg den høyden som i sin tid ble kalt for Kekropia. Navnet fikk denne bytoppen etter den første athenske kongen Kekrops, som før han havnet på tronstolen, livnærte seg som slangemenneske.

Nå finnes det imidlertid akropolis i mange greske byer. Ordet akropolis betyr rett og slett ”høy by”. Akropolis i Athen ligger ca. 150 meter over havet. Selv om du ser toppen fra hele det flate landskapet omkring, kan spaserende utelukkende nå den gamle festningstoppen fra vestsiden. På de øvrige sidene finnes det bare bratte klippekanter, svært uegnet å forsere for turistføtter.

Også Stavanger hadde en gang sitt Akropolis. Det lå på den høyden som på folkemunne ble benevnt som Skjævelandsstykket, oppkalt etter tomteeieren, H. Skjæveland. I de tidlige offisielle dokumentene ble området utelukkende omtalt som ”Egenæsløkke nr. 1”.

I ”En stavangersk Cicerone” skrev Carl Lous om de gamle Egenæsløkkene:

”Under sit ophold i Stavanger 1607 gav Christian IV Egenæs til bymark og eksesplass for borgerne:

Saa blev du da Stavangers ejendom;

Og legend end dets borger ej med vaaben

Blant dine tuer, dog til gavn du kom,

Din mark for byens kvæg laa venlig aaben

 

Schjævelandsstykket, hvor vore skarpskyttere exercere, ser kjøbt af byen for 4000 spd.  Skarpskytterkorpset, der allerede tæller 150 mand, blev stiftet i 1867 med det formaal at optræde i krigstilfælde som lokalværn samt skaffe maedlemmerne praktisk, militær uddannelse.

 

Herfra har du den vakreste utsig, som Egenæs, tilbyder, over byen og omegn…”, heter det hos den gamle historieskriveren.

 

En stavangergutt som var 13 år da Carl Lous skrev sin Cicerone i 1868, skulle i tidens fylde sette sitt solide stempel på Skjævelandsstykket. I motsetning til billedhoggeren Gustav Vigeland, som fylte en park i Oslo med sine skulpturer og fikk sitt navn knyttet til parken, fikk aldri arkitekten Hartvig Sverdrup Eckhoff festet sitt navn til byens akropolis. Han fikk bare fornøyelsen av å fylle området med fire monumentalbygg i løpet av en 14-årsperiode. I dagens språkbruk ville formodentlig Eckhoffs flotte byggverk bli kalt for signalbygg.

 

Hartvig Sverdrup Eckhoff var den første fagutdannede arkitekten i Stavanger etter von der Lippe. Han var utdannet ved den tekniske høyskolen i München, og etablerte seg som arkitekt i Stavanger i 1881 da han var 26 år gammel.

 

Det første bygget han tegnet i Stavanger, var en murvilla som fortsatt har adresse Eiganesveien 28. Han var ellers med på ombyggingen av Køhlerhuset i Hillevåg, og sto bak en rekke kirkebygg ulike steder i landet. Han tegnet også et hus i Oscarsgaten 18 for sin onkel, Wilhelm Andreas Eckhoff, som var overlærer ved Kannik skole.

 

Det var imidlertid på Skjævelandsstykket at H.S. Eckhoff virkelig skulle få arkitektonisk armslag og riktig utfolde seg i den stilen som ble kalt for en ”historismens tyskinspirerte nyrenessanse”. Det var på dette jomfruelige området at arkitekten skulle få et relativt fritt spillerom til å demonstrere at alle gode ting – spesielt arkitektoniske – også kunne være fire. Han tegnet fire flotte bygg på denne utsiktstoppen over byen. Bygningene viste også at arkitekten i tillegg til stor sans for nyrenessansen, hadde en stor forkjærlighet for å kle sine bygg med rød teglstein. Det krevdes godt murerhåndverk for å oppfylle hans krav.

 

Selv om Eckhoff var etterspurt, kunne han likevel ikke leve av å være arkitekt i byen. Han virket derfor som tegnelærer både ved Stavanger tekniske skoler og Stavanger katedralskole i 33 år. Mot slutten av sitt yrkesliv brøt han for øvrig over tvert med sin tidligere tilværelse. Han byttet bort tegneblyanten med et lite flagg som han daglig viftet og vaiet med. Hartvig Sverdrup Eckhoff endte sitt yrkesliv som stasjonsmester ved Gausel jernbanestasjon.

 

Det første bygget Eckhoff tegnet på Stavangers akropolis, var dagens teaterbygg. Det ble innviet 15. april i 1883, mens innvielsesfesten i nabobygget Turnhallen fant sted den 28. mars 1892.

 

Før turnhallen sto ferdig, hadde turnforeningens omkring 400 medlemmer bedrevet sine ukentlige bøy og tøy-øvelser på Kongsgård. Da tanken ble luftet om at Stavanger måtte få sin egen turnhall, var det mange røster som med atskillig stemmestyrke hevdet at det var rene skjære galskapen av en så liten forening bare å tenke tanken om å sette i gang med et så stort og staselig bygg. 

 

Det ble pekt på at turnforeningen ikke hadde særlig kapital å rutte med. Skeptikerne vant imidlertid ikke fram. I stedet ble det dokumentert at med stort pågangsmot, kanskje grensende mot dumdristighet, er det mange floker som ordner seg. Turnforeningens trauste menn satte i gang med ulike typer innsamlingsaksjoner. I tillegg ble det utstedt 150 rentefrie obligasjoner på 100 kroner. Ved å ta opp et banklån klarte foreningen etter hvert å fullfinansiere bygget, som kom på ca. 50.000 kroner.

 

Byggearbeidene startet i slutten av juli i 1891, og i løpet av et snaut menneskelig svangerskaps tid var den nye turnhallen ferdigreist. Det gikk fort unna med arbeidene.  Murmester Mortensens menn hadde møysommelig murt opp 85.000 mursteiner fra Ganns Potteri og teglverk for å dekke bygningene.

Drøye to år senere, i oktober 1893, ble første byggetrinn av Stavanger Museum tatt i bruk. Under innvielseshøytideligheten vanket det atskillige godord til byggets murmester. Denne gang var det murmester Krüger som hadde stått for det omfattende murerarbeidet. Det ble bokstavlig lagt murstein på murstein for at bygget skulle pryde byens akropolis. 

 

Også museets egentlige initiativtakere, jernbanebestyrer Lorange og skoleinspektør Olsen, ble på åpningsdagen hjertelig hyllet for resultatet av det arbeidet som de hadde begynt i det små i 1877. Da startet de to med å samle inn det som ble beskrevet som ”nogle fugler og firben, et par fiske og nogle rovdyr”, som de senere stilte ut til publikums fornøyelse i et lokale på Vågen.

 

Redaktør Lars Oftedal som ofte svingte til de store høyder når han ble grepet av den litterære ånd, formulerte seg på denne måten i sin avis om Stavanger Museums første byggetrinn på Skjævelandsstykket:

 

”Det største, skjønneste og mest imponerende byggverk i byen er nå uten motsigelse den nye museumsbygning oppe på Kannik. Allerede i seg selv så stilfull og smukk, selv om det kun er de to tredjedele av den som er ferdig, slik som den etter planen en gang i fremtiden skal bli, gjør den seg så meget mer gjeldende ved sin høye beliggenhet, hvorfra den skuer utover byen og fjorden med et visst, kjempemessig, triumferende åsyn.

 

Der ble for en del år siden bygget et lite teater på de samme kanter, som tok seg nokså godt ut, så lenge det lå der alene. Så kom Turnhallen og overskygget det med sin større, og i arkitektonisk henseende, enda smukkere skikkelse. Men nå faller de gjennom begge to.  Museet har vunnet. Dette praktverk av en bygning, er virkelig en ære for vår by”.

 

Det fjerde bygget som arkitekt H. S. Eckhoff tegnet på Skjævelandsstykket, var Stavanger sykehus. Det sto ferdig i 1897 og erstattet byens ”Kombinerede Indretning”. Om denne skrev Carl Lous i sin Cicerone:

”Sygehuset med arbeidsanstalten, opført omkring 1845, er paa en gang sygehus, sindssygeasyl og tvangsarbeidsanstalt, hvis bygninger er sammenhængende og danner et eget kvartal paa den gamle Hospitalsmark i nærheden af Petri kirke. I sygehuset er 9 værelser med et gjennemsnitligt belæg af 35 á 40 patienter, sindssygeasylet huser i regelen 6 à 7 og arbeidsanstalten henimod 40 personer. I forbindelse hermed staar et fattighus for 12 gamle fruentimmer. Anlægget, der i kommunens offcielle sprog gaar under navn af »den kombinerede indretning«, er opstaaet ved forming af tvende ældre stiftelser, nemlig byens gamle hospital, en forsørgelsesanstalt, hvormed var forenet et bevaringssted for vanvittige, samt den i 1792 oprettede arbeidsanstalt. Det førstnævnte af disse var udentvil en levning af det St. Peders fattighus (almósuhús) eller sygehus, senere urigtig kaldet St. Peders kloster, der omkring 1270 stiftedes af kong Magnus og biskop Thorgils for at indtage »fattige mænd, som sygnede i byen, at de der kunde vente bod eller bane, og ikke bæres syge, saarede eller halvdøde gaard imellem, som hidtil er skeet».

Fra anstaltens spiseindretning sælges til byens folk den bekjente ”sygehusgrød” samt ærter med flesk, der imidlertid nu, efterat prisen er forhøjet, lider under liden afsætning. At vor by, der har saa talrig arbejderbefolkning, ikke har noget dampkjøkken og dampbageri, er en stor mangel, som vi faar haabe, at et driftig aktieselskab snart vil rette paa…”

Om han ikke slo noen slag for et dampkjøkken, rettet Alexander Kielland, som redaktør av Stavanger Avis, en sammenhengende serie med durabelige svingslag mot Den Kombinerede Indretning. Han drev undersøkende journalistikk lenge før begrepet var påtenkt. Det var kanskje først og fremst Kiellands journalistiske innsats og felttog som førte til at den ”Kombinerede Indretning” ble borte fra byens gatebilde. Kiellands artikler er sånn sett skoleeksempler på at det skrevne ord kan ha makt og påvirkningskraft. Det var en effektiv kampanjejournalistikk. 

Hvordan det nye sykehuset også havnet på Akropolis, finnes det flere forklaringer på. Mange steder var inne i den omfattende diskusjonen som i dag nok ville ha blitt kalt for en lokaliseringsdebatt. Det ble blant andre steder foreslått å reise det nye hospitalet på Holmeegenes, men også de gamle eiendommene til Køhler i Hillevåg var sterkt framme i debatten. At Skjævelandsstykket var et lunt og relativt sentralt sted, var kanskje hovedbegrunnelsen for at sykehuset ble reist i teaterets, turnhallens og museets nære nabolag.

 

Stavanger sykehus ble tatt i bruk i 1897 og hadde i hovedbygningen plass til 80 senger. Det var også en kjøkkenbygning med vaskeri og kontor, et interneringsbygg og ikke minst en epidemibygning med plass til 20 pasienter. Det ble ganske fort for lite, slik at det relativt kjapt ble bygget et nytt bygg for folk som var rammet av epidemier.

 

Den gang ble byen ofte rammet av epidemier, slik at sykehusbygningene gjennomgående var fulle av pasienter.  Det var kanskje ikke så mye legene den gang kunne gjøre for de epidemisk rammede, men siden pasientene var isolerte på sykehuset, roet folk flest seg ned. De fant sin trøst i at de syke i hvert fall ikke var vandrende smittebærere i bybildet.

En temmelig lokal tyfys-epidemi på Våland i 1916, førte for eksempel til at 37 pasienter fra sykehusets nære nabolag befant seg på sykestuene. Sykdommen ble av folk flest fort døpt til ”Vålandsepidemien”, og etter datidens folkesnakk var smittekilden noen melkeprodukter som var blitt solgt på Våland.

 

Det var ikke bare de fire ruvende teglbygningene på Skjævelandsstykket som vakte betydelig oppmerksomhet, også utenfor Stavangers grenser. Sykehusparken fremsto etter hvert som et syn for øyet. Den ble anlagt av den gamle gartnermesteren Poul Holst Poulson. Innen norsk hagearkitektur ruver ennå hans navn. Over 80 av Poulsons hageanlegg finnes fortsatt musealt registrert. I Stavanger står han bak blant annet Bjergstedparken, hagen på Ledaal og Breidablikk i tillegg til en lang rekke private anlegg.

 

Det ble av skeptikere sagt at det var umulig å få trær til å gro på Skjævelandsstykket. Det het at jordsmonnet bare var drøye 20 centimeter dypt. Poulsons svar til de skeptiske spørsmålsstillerne var ganske enkelt at ”finner du bare de rette tresortene, så vil de nok trives og vokse i den jord som finnes”. Dagens parkanlegg viser at den gamle mester hadde rett.

 

Poulson ble født i Christiania i 1834 og utdannet i Danmark og Tyskland. Han startet som arkitekt på Østlandet, men ble i 1856 hentet til Stavanger av stadshauptmann Wilhelm Hansen for å omgjøre løkkene Olufsro og Bjergsted til et standsmessig landsted med park.

 

Poul Holst Poulson bosatte seg i Stavanger etter at han var ferdig med jobben i Bjergsted. Han startet en egen planteskole og handelsgartneri i ”Olavshagen” ved Eiganesveien i Stavanger, og var også den drivende kraften bak etableringen av den første skogplanteskolen i landet.  Den ble anlagt på Brueland i Høyland i 1866 og ble nedlagt 70 år senere.

 

Både Eckhoff og Poulson befinner seg i dag i byhistoriens skygger. De har imidlertid etterlatt seg noen spor som fortjener å bli lysbelagt…

Engwall Pahr-Iversen

Gallery

Biskopen på visitas i Riska

Nyheter

Mobilfri jul

Mobilfri jul

Å se noen, virkelig se dem, høre ...

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forleggerforeningen

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forl...

Forleggerforeningens direktør Kristenn ...

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Tor Wilthill har et skarpt blikk og sans ...

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. Croix

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. ...

NRK-duoen Gokstad og Bache utforsker et mørkt ...

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Anmeldelser

Skriv bedre engelsk – skriv!

Skriv bedre engelsk – skriv!

På 123 sider – en, to, tre – morsomt ...

Løgn på løgn på løgn på løgn

Løgn på løgn på løgn på løgn

Det er nesten fristende å åpne ...

Spennende, levende og interessant om Jugoslavia

Spennende, levende og interessant om Jug...

Boken «Jugoland» virker som en innsiktsfull ...

Legenden om St. Hallvard

Legenden om St. Hallvard

I Norge har vi beskjedne ti helgener, nemlig ...

Konge i krig og fred

Konge i krig og fred

Det andre bindet av Tore Rems gigantiske ...