– Alle mennesker med adhd er ulike, med sine unike utfordringer og ressurser, sier Eva Barck.
I boka Årringer skriver hun om sine utfordringer. – Jeg håper boka kan gi et innblikk i hvordan det er å leve med et nevrodivergent sinn, sier Barck.
– Da jeg runda 30 så jeg meg rundt og innså at jeg befant meg i en slags limbo. Jeg kom meg ingen veier. Jeg hadde tre fantastiske barn og kone, men rundt meg var alt kaos, jeg havnet i konflikter og kom meg aldri dit jeg ville, forteller forfatteren.
Kroppen hennes begynte å si ifra. Hun følte at noe stort vokste i henne.
– Jeg vet ikke hva det var som ga meg idéen, men plutselig sto det så klart for meg: Jeg har adhd! De som kjenner meg godt, vet at når noe fanger min interesse, så tar det ikke lang tid før jeg har lest meg til ekspert i emnet. Etter kort tid kom jeg til utredning og fikk diagnosen.
På dette tidspunktet var det lenge siden Eva Barck hadde skrevet, aktivt. Men plutselig dukket ordene opp.
– Jeg er ikke typen som setter meg ned for å skrive, det er mer ordene som plutselig kommer til meg. Jeg gikk ingen steder uten notatblokk og penn. De siste årene hadde det dukket opp mange tråder, med svar i endene, som hadde floket seg sammen. Endelig kunne jeg rydde opp i dem, forklarer Barck.
For henne er ikke diagnosen en unnskyldning, kun en forklaring på hvorfor ting ble som de ble.
– Jeg fikk luket unna ugress og ryddet opp i selvanklager og så meg selv på en helt ny måte. Neste steg var å kunne vise andre hvordan jeg har hatt det, hvordan jeg opplever alt.
Tekstene i Årringer er skrevet over en lengre periode. Først som terapi. Men etter hvert ville Barck gjøre noe med dem. Hun komponerte noen sanger og tenkte at det hele skulle bli en forestilling. Men hun jobber ikke så godt alene, og ingen meldte sin interesse for å samarbeide med henne. Samtidig følte hun at det var viktig for henne å få dele alle opplevelsene hun brant inne med. Løsningen ble å samle tekstene i bokform.
– Jeg hadde et visuelt bilde av en «katastrofefødsel». En dukke blir løftet opp i lyset og en indre vindmølle lyser opp i brystet dens. Jeg sådde nye frø. Dermed ble historien om det lille treet født. Så kom livet, skogen og kjærligheten, og jeg innså at ordene hadde vært der hele tiden. Historien var allerede skrevet, jeg måtte bare få den ned på papiret. Til slutt satt jeg der og telte årringer; førtien år og fortsatt ble jeg ikke invitert i bursdag.
Hun har maktet å snu det triste til noe positivt.
– Egentlig har jeg det veldig fint, og livet blir bare bedre og bedre. Det er litt av grunnen til at jeg trengte å skrive boka. Jeg håper noen av leserne vil kjenne seg igjen, kanskje finne svar på hvorfor de aldri har følt at de har passet inn, til tross for at de har presset og bøyd seg inn i formene. Det er lov å være sliten, skuffa og samtidig ha håp for framtiden. Det er litt enklere å se fremover, når man har funnet riktig styrke på brillene, selv om det betyr at man er avhengig av briller for å kunne se tydelig, sier Eva Barck, og tilføyer:
– Jeg tror at adhd er en «personlighetstype». Vi var de som gikk foran under jakten og hørte greinen knekke under dyrets hov ute i skogen. Vi tok sjanser, slik at andre kunne gå trygt etter oss. Samtidig tror jeg adhd-diagnosen har et «spekter», på lik linje med autismespekteret, hvor vi alle befinner oss på ulike steder innenfor dette spekteret. Norge ligger langt bak i klassen i måten adhd behandles i samfunnet. De færreste er «apekatter» som skriker og slår. Gutter får høre at de er for «veloppdragne» til å ha adhd, selv om noen sliter mest med eksekutive utfordringer. De fleste kvinner får ikke diagnosen før deres barn er under utredning.
Mai Britt Hareide